White House Down

Roland Emmerich lager enten de smarteste dumme filmene eller de dummeste smarte filmene i verden, jeg har ikke bestemt meg helt. Om de er smart-dumme eller dum-smarte, er det en ting som ikke lar seg nekte for, Emmerich har ett øye for sinnssyke actionscener som er like umiddelbart gjenkjennelige som de er over-the-top og cheesy. Du husker kanskje ikke hva noen heter i Independence Day, kanskje med unntak av Will Smith, men scenen hvor aliensene sprenger det hvite hus, husker du nok. I dagens film kan man si at Emmerich går tilbake til gamle jaktmarker, da det er Det Hvite Hus det gjelder igjen, i White House Down.

 whitehousedown-finalposter-tatum-foxx-full

 White House Down kunne like gjerne hete “Barack Obama in: Die Hard.” Joda, presidenten i White House Down HETER ikke Barack Obama, men den store forskjellene mellom de to, om man ikke skal dykke dypt ned i politikken, er i all hovedsak navnet, og at Barack Obama, til min beste viten, ikke er Jamie Foxx. President Sawyer, som Ikke-Obama heter, er på nippet til å skape fred i midtøsten via nedtrapping av militæret, noe som har gjort ham upopulær blant amerikas radikale høyreside, så, når ett terrorangrep tar hele det hvite hus som gissel for å fremme sine mindre trivelige agendaer, er det opp til presidenten og Channing Tatum, filmens John McLane, å redde dagen, Tatums datter, og ja, også verden. Filmen er på mange måter en katartisk fantasi for den amerikanske venstresiden, litt som 300 har blitt tolket til å være det samme for Bush II-administrasjonen. Jeg synes generelt direkte karikaturer av politiske grupper i film er noe en skal passe seg litt for, men jeg må innrømme at det er et relativt spenstig sprang for en film med et budsjett på 150 millioner dollar å risikere å erte på seg den amerikanske høyresida.

 

Rent håndverksmessig er White House Down en ganske velgjort Die Hard-kopi, og Emmerichs skarpe blikk for komposisjon og “holy shit”-øyeblikk gjør filmen meget sebar. En annen ting som skiller Emmerich fra visse andre filmskapere jeg skal unngå å nevne med navn, er at han vet hvordan en skal legge opp tempoet i filmen. Eksplosjonene, kuleregnet og generell badassitude hagler, men med nok opplett til å trekke pusten og ta innover seg det som nettopp har skjedd. Ett problem jeg hadde var at filmen også har en del intriger som foregår utenfor det hvite hus, men de har liten vekt og er heller lite interessante. De gjør en ok jobb i å skru tempoet ned ett hakk, men når jeg kom til slutten, fikk jeg følelsen att disse scenene var ment å bety mer. I tillegg vil jeg si at noen scener var temmelig cheesy, i alle fall for kyniske, kyniske meg, men om du først skal ha ost, er White House Down ikke ett dårlig valg.

Leave a Comment

Filed under Action

Leave a Reply

Your email address will not be published.