Jeg elsker å bli positivt overrasket. Joda, jeg elsket Pacific Rim, men jeg visste at den kom til å være bra fra den første traileren jeg så. Det er noe helt eget å komme inn i en film med relativt lave forventninger til en film som viser seg å være ganske glimrende. Dette er en av grunnene til at jeg annbefaler Real Steel mer enn mitt renomme som filmsnobb kanskje har godt av. Sånn en positiv overraskelse fant jeg nylig i The Call, en film produsert av WWE Studios. For de av dere som ikke er like fascinert av amerikansk popkultur som meg, er WWE Studios en underbedrift av World Wrestling Entertainment, som i all hovedsak dreier seg rundt å putte muskelknuter med tvilsomme skuespillevner i filmer med sådär produksjonskvalitet som går rett på DVD. Vent, ikke gå!
The Call er, i tillegg til min yndlings-Backstreet Boys-sang, også tittelen på en 2013-film med Halle Berry i hovedrollen, regissert av Brad Anderson, mannen som ga oss den overraskende creepy Session 9 og den like overraskende uimponerende The Machinist. Berry spiller Jordan Turner en 911-operatør hvis liv blir snudd på hodet av en innkommende samtale som går så galt som det kan gå. Når den unge jenta Casey, spilt av den altid glimrende Abigail Breslin, blir kidnappet og ringer til 911, er det opp til Jordan å hjelpe henne, men kidnapperen er brutal, dyktig og godt forberedt. Filmen minner meg om Red Eye sånn i oppbygging, men definitivt ikke i tempo. Jeg synes det er kult å se hvor mye hektisk energi Anderson klarer å legge i de to første aktene, med tanke på at hovedpersonen bruker hele andre akt på telefonen.
Ikke at energien som filmen summer med er Andersons fortjeneste alene, så klart. Halle Berry og Abigail Breslin gjør mye for å bære handlingen og holde spenningen oppe, kanskje spesielt Breslin, som gjør en rolle som hos en mindre kompetent skuespillerinne hadde blitt hysterisk og plagsom til en svært sympatisk figur. Filmens kidnapper og antagonist er litt av en ikke-entitet mesteparten av filmen, enda en forskjell fra Red Eye, men det er kanskje en fordel, med tanke på at det vi lærer om ham i tredje akt føles litt som en skuffelse.
Tredje akt er nok filmens svakeste punkt, hvor den intense troubleshootingen til Halle Berry blir erstattet av en mer typisk thriller-slutt, hvor den faktiske fysiske konfrontasjonen skjer, katarsis oppleves, og denslags. Hva thriller-slutter angår, er det ikke dårlig, men den hektiske, hausende stilen som filmen har hatt frem til da, mister litt effekten når det som skjer faktisk innebærer hektisk livsfare. Dette blir vel å merke pirkete, klimakset gjør jobben sin, selv om det ikke er i nærheten av like minneverdig som de forrige to aktene.
Alt i alt er The Call en god måte å bruke 90-ish minutter på, og jeg ville si du kommer til å bli positivt overrasket, om jeg ikke hadde brukt 501 ord på å skryte den opp i skyene. Løp og se!