Sam Raimis Evil Dead er en litt spesiell skrekk-serie, siden de tre filmene i serien har vidt forskjellig tone og atmosfære. The Evil Dead var en blodig og for det meste seriøs straight skrekkfilm, Evil Dead 2 var en skrekk-komedie med kullsvart humor, og tredjefilmen, The Army of Darkness, var mer en slags blanding av action-eventyr og Three Stooges. Det blir bare rarere når en tenker seg at serien forteller en (mer eller mindre) sammenhengende historie, men det er kanskje best å ikke gjøre det. Nuvell, det burde kanskje ikke overraske noen at en populær skrekkfranchise får nytt liv med mer moderne sensibiliteter, og på vårparten i år, skjedde dette også med The Evil Dead, som er mye likere på originalfilmen i tone en de to oppfølgerne var.
Historien i Evil Dead er nok en variant på et velkjent tema. En gruppe 20-somethings drar til ei hytte i skogen, for å hjelpe en av dem, Mia, å komme seg gjennom en “cold turkey”-doprehabilitering. I hytta finner de en bok som påkaller en ond ånd/demon/whathaveyou, som ikke kaster bort noe tid på å besette Mia. Det som følger er et gørrstravaganza som jeg knapt har sett maken til. Blodet flyter, og volden er oppsiktsvekkende både i rent volum og intensitet. Det er faktisk en eller to scener jeg mener filmen går litt for langt, spesielt en scene fra originalen som selv Sam Raimi mener var “too much.”
Når man ser bort fra det til tider intense volden, er kanskje det mest overraskende med filmen hvor sterk cinematografien er. Når det ikke er blod og gørr overalt, ser filmen svært bra ut, det skjer også at den ser bra ut når det er blod og gørr overalt, men da er det mer på en “jeg vet ikke om jeg vil se dette”-slags måte. Det er ganske oppmuntrende å se en skrekkfilm hvor det viser at noen har tenkt på noe annet en “hvordan kan man lemleste tenåringer på en måte ingen har gjort tusen ganger før.” Ikke for å påstå at skaperen av Evil Dead har brukt noe mindre tid på det, så klart.
Evil Dead er en ganske sjeldent dyr, i det at det er en remake av en suksessfull skrekkfilm som faktisk klarer å treffe nok av de knappene som originalen trykte på, uten å dykke så dypt i referansene at det blir vanskelig for folk som ikke liker originalen å forholde seg til den. Det er ikke en film for folk med sarte mager, men noe annet er kanskje ikke å vente fra en film ved navn “Evil Dead.”