Jeg har nesten kommet til det punktet hvor jeg ikke en gang prøver å opprettholde min kyniske tilnærming til hype når det kommer til Marvel-filmer. Med det sagt kunne jeg fort se Captain America: Civil War gå galt. Superhelter som slåss med superhelter kan være gøy, men jeg er en fan av å holde disse altrikasjonene korte, og ikke som et bærende element i plottet, en av de mange grunnene til at jeg fremdeles ikke har orket å se Batman V Superman. Så, hvorfor se Civil War? Vel, Marvel har fremdeles mye godvilje til overs, og trailerene så bra ut, og jeg må si at jeg ikke angrer.
Det er uro blant The Avengers. Etter et oppdrag som endte i tragedie, har verdensopinionen snudd seg mot superheltene, og som løsning på manglet på innsyn skal superheltene nå reguleres gjennom FN. Dette splitter teamet, som de nominelle lederene for de to sidene står Tony Stark, Iron Man (Robert Downey Jr.), som er for, og Steve Rogers, Captain America (Chris Evans,) som står sterkt i mot. Når Steves barndomsvenn Bucky Barnes, The Winter Soldier (Sebastian Stan) blir de FN-regulerte Avengers første mål etter et terrorangrep der han står som mistenkt, er det opp til Captain America og hans eks-Avengers å redde Bucky, både fra Avengers og fra T’chala, Black Panther (Chadwick Boseman,) en sentralafrikansk monark i superdrakt som også søker hevn. Stort mer kan jeg ikke si om plottet uten å begynne på spoilers, eller i alle fall å sprenge malen for lengde jeg opererer med, så vi beveger oss videre.
En ting jeg liker med Civil War er at den fungerer som en såpass dramatisk rettferdiggjøring av Marvels kontinuitetsprosjekt. Ikke for det, det begynner så smått å bli viktig å få med seg de tidligere filmene i serien for å få med seg hele filmopplevelsen, men det er ikke intrikat kontinuitet som får Civil War til å virke, men mer den tilknyttingen vi føler til karakterene. Det drivende tanken i filmen er ikke “hvem vinner av Captain America og Iron Man,” men heller “åh nei, Steve og Tony er uvenner,” noe som får filmen til å holde koken lenge etter det som i ren skala burde være de største actionscenene.
Ikke for å undervurdere actionsekvensene, så klart. Det er fult mulig at Civil War har noen av de mest imponerende actionscenene i MCU, spesielt en enorm, flashy showdown mellom de to sidene som mer enn leverer Avengers-nivåer av superheltaction, her flyr det med lasere, spark, slag, telekenetiske krefter, en og annen edderkoppmann, det er nesten verdt turen alene. Ikke at den er alene, en scene tidligere i filmen hvor heltene slåss i sivil står også ut som en scene jeg ikke visste at jeg ville ha før jeg så den.
En annen ting jeg liker med Marvelfilmene er hvordan jeg nesten alltid ender opp med en bifigur som jeg blir positivt overrasket over hvor godt jeg liker, og denne er intet unntak. Elizabeth Olsen som Wanda Maximoff, Scarlet Witch, har et B-plot som ikke er filmens mest prangende eller dramatiske, men som definitivt endte i litt av et “fuck yeah”-øyeblikk som gjorde meg litt trist for at vi nok aldri kommer til å se en Scarlet Witch-film.
Captain America: Civil War er en film som, på linje med den forrige Captain America-filmen tar et stort jafs av det etablerte status quo, det virker som en måte å aktivt signalisere at Captain America ikke er den konservative, jingoistiske figuren navnet hans ser ut til å tyde på, men så lenge filmene fortsetter å være så gode kan jeg ikke klage.