Det er et par ting en kan regne med når Laika lager film. Det kommer til å handle om sjenerte outsidere som må trå frem i rampelyset og bruke sine unike evner for å redde dagen, det kommer til å være stop-motion-animert, og det kommer til å trykke på nesten samtlige av knappene mine. Når Kubo and the Two Strings i tillegg handler om en ung mann som forteller historier og jammer på en Shamisen, begynner vi å nærme oss et teoretisk maksimalt Vetlefrierinivå.
God skrekk sitter ofte i det vi ikke ser, i det vi bare kan innbille oss, i det som ikke virker å følge de samme reglene som oss vanlige mennesker. En film som ser ut til å ha skjønt dette er Lights Out, en høykonsentrert kule av marerittlogikk drevet av menneskets eldste og mest intuitive fobi, frykten for mørket. Siden vi tydeligvis lever i en tidsalder hvor all IP må havne på storskjerm på et eller annet tidspunkt, var det ingen overraskelse at også denne fikk en helaftens-treatment, spørsmålet er bare om magien blir tapt i konverteringen.
2016 har vært en ganske mager filmsommer for min del. De store sommerfilmene ser ut til å ha gravd seg ned i tide i påvente av at Suicide Squad sveiper opp de store sommerpengene, og siden jeg offisielt har gitt opp på Warner Brothers superheltunivers, mer om det senere, så ble det lite nytt på meg i sommer. Det er imidlertid håp i enden av tunellen, siden sensommeren ser ut til å by på bedre tider, og en av disse ser ut til å være The Shallows.
Om en ikke bruker mye tid på internett lar det seg kanskje gjøre å skrive om rebooten av Ghostbusters uten å dyppe inn i den umiddelbare fan-reaksjonen rundt prosjektet, hvor en bøling av selverklærte Ghostbusters-fans reiste nidstang mot prosjektet. Man kan, og burde, ta en diskusjon om hvordan nerdesfæren reagerer på forandringer, spesielt forandringer som inkluderer kvinner og/eller minoriteter, for ikke å snakke om de bøttelassene rasistisk bullshit Leslie Jones måtte hanskes med i denne sammenhengen. Det er vanskelig å ikke bli påvirket av slikt når en først kjenner til det, så jeg kan ikke utelukke at deler av min reaksjon til filmen er farget av et ønske til å vise fingeren til et spesielt ubehagelig knute av internettet. Men dette er tross alt en blogg som dekker meninger, så vi lar det stå til.
Det pleide å plage meg når jeg kunne spore ett verks inspirasjonskilder. Det føltes uorginalt, og mindre spennende enn et verk hvis referanser var mer obskure. Kanskje jeg nå har sett nok ting til at det meste virker som en referanse til en referanse, men det plager meg altså ikke lenger, og godt er enda det, for om ikke hadde Netflix’ nye originalserie, Stranger Things, virket veldig irriterende på meg.
Filed under Film, Seriepreik, Skrekk
Skrekkfilm er en av de sjangerene der det ikke er bare bare å lage en oppfølger, det er ingen lett formel å følge fordi skrekk ikke trives med formler. Ikke hjelper det stort å øke omfang heller. Tre øksemordere er ikke tre ganger skumlere enn en øksemorder, om noe blir det bare mer rotete. Så, når James Wans glimrende The Conjuring skulle få en oppfølger var jeg forsiktig skeptisk. Klart, få andre gjør tradisjonell skrekk like godt som Wan, men skrekkoppfølgere er, som alltid, vanskelig.
Jeg vil være så ambisiøs at jeg sier at film er bedre når den har et budskap. Historier er bedre når de handler om noe, når den har noe å si om den virkelige verden. Ikke at dette er en garanti, så klart, filmer som prøver, og feiler å si noe om alvorlige temaer er en spesiell type irriterende. Hvilket bringer meg til dagens film, Money Monster.
Disney ser ut til å ha tatt på seg jobben å prøve å gjøre remakes kult igjen, med en serie nyversjoner av sine største kassasuksesser. Så langt har dette prosjektet gitt oss den engasjerte, revisjonistiske remaken av Tornerose, Maleficent, og en mer tradisjonell gjenfortelling av Askepott som jeg aldri fikk somlet meg til å se. Jeg vet ikke om jeg ville valgt Jungelboken som neste film i rekken av Live Action-adapsjoner, men det var altså slik det gikk, med et mildt sagt stjernespekket stemmecast, og state-of-the-art 3d-animasjon.
Jeg har nesten kommet til det punktet hvor jeg ikke en gang prøver å opprettholde min kyniske tilnærming til hype når det kommer til Marvel-filmer. Med det sagt kunne jeg fort se Captain America: Civil War gå galt. Superhelter som slåss med superhelter kan være gøy, men jeg er en fan av å holde disse altrikasjonene korte, og ikke som et bærende element i plottet, en av de mange grunnene til at jeg fremdeles ikke har orket å se Batman V Superman. Så, hvorfor se Civil War? Vel, Marvel har fremdeles mye godvilje til overs, og trailerene så bra ut, og jeg må si at jeg ikke angrer.
Neste film jeg blogget om skulle være Oscar-vinneren Spotlight, men det ville blitt en tung film som følger en tung film, og jeg liker å holde bloggen litt variert, plus at jeg hadde en tung uke, og når Vetle har en tung uke, går Vetle på kino og ser barnefilm, fortrinnsvis noe Disney. Heldig for meg, da, at Disneys Zootopia (Eller Zootropolis, avhengig av hvor du er i verden) fremdeles gikk på kino.
