En film som ofte dukker opp når jeg snakker om mine yndlingsfilmer er Francis Ford Coppolas påkostede mesterverk Apokalypse Nå, selv om jeg ikke alltid klarer å forklare hvorfor jeg liker den såpass godt som jeg gjør. Omstendighetene rundt filmen er nok deler av det, så i den sammenhengen har jeg også tenkt å snakke om Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse, dokumentaren om Apokalypse Nås trøblete produksjonsprosess.
Det sies at Science Fiction fungerer best når fremtids-teknologien den fremstiller fungerer som en linse vi bruker til å se nåtiden, eller menneskeheten som helhet gjennom. Jeg tror det er noe i dette. Jeg liker gadgets og romskip og denslags like mye som den jevne Sci-Fi-fan, kan jeg tenke meg, men det hele blir en heller tom opplevelse om det hele ikke har noe å si. Ikke at en velmenende metafor er nok til å bære en film på egenhånd, det kan også gå veien som Neil Bolmkamps Elysium.
Enda en romantisk komedie? Vel, hva kan jeg si? Jeg har vært i den sorten humør i det siste. Dagens film er Safety Not Guaranteed, kanskje den mest indie indiefilmen jeg har sett. Filmer kan bli inspirert av så mangt, men jeg tror dette er den første filmen jeg har sett som er inspirert av en kryptisk anonse. Sånn sett er nok dette den filmverdens første filmversjonen av en anonse , og om ikke annet, er det en milestein å markere.
Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.
Det slo meg akkurat at dette blir den andre romantiske komedien jeg skriver om på rad, etter at jeg har sagt at jeg ikke liker romantiske komedier noe særlig. Jeg forsvarer dette med at Love Actually er en britisk romantisk komedie, og britisk humor er gøyalt, også er det jul, så da får det bare være.
Filed under Komedie
Romantiske komedier er ikke min yndlingssjanger, men, som i de fleste sjangere, finnes det juveler der ute, selv om man kanskje må gå til mer obskure eller fjernere markeder for å finne dem. Et sted jeg har hatt relativt mye hell i å finne slike juveler, er Korea, og en av disse er Chan Wook-Parks I’m a Cyborg, But That’s OK, en film som produserer en mildt sagt bittersøt blanding av følelser.
Aldersgrensesystemet de bruker i USA kan virke uforståelig for oss nordmenn, ikke bare fordi systemet er notorisk lite gjennomsiktig, men også fordi systemet er satt sammen på en annen måte, og har en radikalt annerledes påvirkning på filmbransjen som helhet. Jeg er ingen Hollywood-insider, så klart, og Hollywood-politikk er, om mulig, enda mindre gjennomsiktig enn rating-systemet, så ta gjerne ideene mine med en klype salt.
Det er en utbredt ide i disse dager, men jeg føler like vel at jeg svikter min post som skrekkfilmnerd når jeg sier det. Jeg er lei zombier, eller i alle fall lei zombiefilmer. Ikke misforstå, jeg er helt med på kritikk av det vekstfokuserte masseforbrukersamfunnet vi lever i, sett gjennom en apokalyptisk linse med monstre som er litt for like oss, både fysisk og symbolsk, enn det som er komfortabelt, men det føles som vi har nådd det punktet hvor vi ikke har mange nye historier å fortelle med de zombiereglene vi opererer med. Warm Bodies var kanskje den siste oppfinnsomme zombiefilmen jeg har sett på litt for lenge. Men kanskje det er i raffinering av formelen svaret ligger? Det var nok tanken i World War Z, som er en filmatisering av boken med samme navn. World War Z er presentert som en samling av historier om et zombie-apokalypse og hvordan det ble overvunnet. Om det høres ut som ett mareritt å filmatisere, har du så klart rett, og hvordan gikk det? Vel.
En ting jeg liker med japansk animasjonsfilm er hvor merkelig den tillater seg å være. Ok, noe av det jeg opplever som merkelighet er uten tvil et resultat av at filmene blir laget i en kultur jeg ikke er godt kjent med, men det er like vel vanskelig å argumentere for at en scene som dette eller dette antageligvis ikke hadde hatt en like livlig visuell stil om den ble laget i vesten. Førstnevnte er fra dagens film, Summer Wars.
Navnet skjemmer ingen, sier de, men jeg mener det er grenser for hvor langt en kan strekke den strikken, det samme gjelder for filmtitler Over et vist punkt av tittel-særhet begynner det å bli vanskelig å anbefale en film sånn i forbifarten. Ta dagens film, for eksempel. Ikke bare er Negative Happy Chainsaw Edge en munnfull å si, det er også ikke en tittel som lover alt for mye. Mye av dette kan nok skyldes på at tittelen er solid i engrishens rike, samt at motorsager og lignende sjelden assosieres med kvalitetsfilm. Vel, det sies også at en ikke skal dømme en bok på omslaget, og det er definitivt relevant for denne filmen.
