Jeg ser på meg selv som skeptisk til hele denne ideen om “den gode kinofølelsen.” Joda, jeg foretrekker å se film på kino når jeg kan, men det er mer fordi jeg liker større lyd/bilde, samt at antall kinobesøkende faktisk har mer å si vis-a-vis hvilken filmer som faktisk blir laget, eller dette kan vi i alle fall være rimelig sikre på, gitt hvordan Hollywood-politikk ville fått det østromerske rikets politiske system til å si “ok, slapp av litt.” Noen ganger, vel å merke, er det noe eget med å se film sammen med en masse fremmede. Jeg mener dagens film, Maleficent, er en slik en.
Category Archives: Drama
Short Term 12
Noen filmer er enklere å skrive om enn andre. Jeg mener at jo mer oppi dagen de bevegelige delene som får plottet til å virke er, jo enklere er det. I denne sammenhengen burde det være nesten umulig for meg å skrive noe som helst om Destin Crettons Short Term 12, og det at jeg nå skriver om å skrive er kanskje en god indikator på at dette er, om ikke sant, så i alle fall nærmere sannheten enn jeg ville foretrekke.
Dhoom 3
Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Dhoom-filmene har klart å gjøre en fan av meg. Det er bare noe med den smitsomme energien, og de borderline-teite, bordeline-amazing actionscenene (og sang- og dansenummerene,) er veldig underholdende. Nuvel. Nyeste skuddet på stammen, Dhoom 3, er vistnok noe uvanlig i Bollywoodsammenheng, i det at den er satt i sin helhet i USA. Så klart snakkes det ikke stort mer Engelsk enn spredt kodebytting, men jeg forgriper begivenhetenes gang.
The Room
Hva vil det si å anbefale en film? Indikerer en anbefaling et visst nivå av kompetanse hos det som blir anbefalt? Kan en anbefale en ting, ikke bare på tross av, men akkurat FORDI det er så dårlig? Jeg har kommet frem til at det er en ting man kan gjøre, i alle fall når det vi får er slik en unik blanding av manglende kompetanse som vi ser i dagens film, The Room.
Requiem for a Dream
En ser gjerne film, mener jeg, for moro skyld. Det er underholdning som gjelder, og de aller fleste filmer er underholdende på et eller annet plan, i det at følelsen de prøver å provosere frem er positive, eller i alle fall behagelige. Så kommer filmer som Darren Aronofskys Requiem for a Dream og kaster en vellaget fastnøkkel i maskineriet til den ellers så velsmurte hypotesen min. Ja, Requiem for a Dream er ikke gøy, langt langt fra gøy, men det er definitivt en film du burde se. La meg forklare, eller i all fall prøve.
Blå er den varmeste fargen
Fransk film er en av de (mange) filmindustriene jeg aldri har fått helt grepet på, men det slår meg ut i fra det lille jeg har sett at måten de gjør ting på er litt lik norsk film, om ikke med sterkere cinematografi og lignende. Vel, jeg liker ikke tanken på å la hele filmmarkeder passere under radaren, så når Blå er den varmeste fargen kom ut, var jeg ikke veldig sen å be om å få sett den. Jeg kommer til å refere til filmen som Blå videre i innlegget, så min bruk av navnet er ikke ment som en referanse til Tre farger: Blå.
Captain Philips
“Basert på en sann historie/faktiske hendelser” er kanskje den enkleste måten å helle kaldt vann i årene på meg når det kommer til film. Ikke for det, de aller fleste filmer er basert på ting som har skjedd i virkeligheten på ett eller annet nivå, men for meg er det som regel et faresignal når “hypen” er fokusert slik skjønt, det virket kanskje bra for The Blair Witch Project. Vel, dagens film, Captain Philips er basert på en sann historie, men jeg ville ikke holdt det mot den.
Madoka Magica: Beginnings & Eternal
Det er noen av de tingene jeg liker som jeg har vansker med å si så mye om, enten fordi jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det er som får en ting jeg liker til å fungere, eller fordi det jeg liker, eller det som får det til å virke er begravd såpass dypt i plottet at jeg ikke kan snakke mye om det uten å ødlegge det jeg mener er den ideelle måten å se det på. Dagens filmer er et spesielt betent tema i den sammenheng, siden mye av det som får historien til å virkelig “klikke” er hvordan den spiller på publikumets forventninger og forståelse av sjangeren. Se også Spec Ops: The Line. Om du vil ha den beste mulige opplevelsen, anbefaler jeg å ikke klikke videre, ta meg på ordet og se disse to filmene. Med det sagt, skal jeg prøve å holde spoilerene til et minimum.
Madoka Magica var i utganspunktet en anime-serie på tolv episoder, utgitt i 2011. Beginnings og Eternal er denne serien kuttet sammen til to helaftens-filmer, med en del scener kuttet ut. De to filmene er ment å lede opp til en tredje, Rebellion, som fungerer som oppfølger til serien. Jeg har ikke sett den tredje ennå, men stol på meg når jeg sier at det er mer en nok å si om de to første filmene.
In Bruges
Jeg har en tendens til å bli sittende fast i spor når det kommer til filmer jeg skriver om på denne bloggen. Forrige uke skrev jeg om en slags komedie, og i dag skal jeg sannelig snakke om en slags komedie. Jeg kunne gjort en gimmick av det, men jeg prøver å holde gimmickene til et minimum. Skjønt, det er kanskje riktigere å kalle In Bruges en tragedie, eller i alle fall en veldig veldig mørk komedie, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
Safety Not Guaranteed
Enda en romantisk komedie? Vel, hva kan jeg si? Jeg har vært i den sorten humør i det siste. Dagens film er Safety Not Guaranteed, kanskje den mest indie indiefilmen jeg har sett. Filmer kan bli inspirert av så mangt, men jeg tror dette er den første filmen jeg har sett som er inspirert av en kryptisk anonse. Sånn sett er nok dette den filmverdens første filmversjonen av en anonse , og om ikke annet, er det en milestein å markere.
