Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.
Romantiske komedier er ikke min yndlingssjanger, men, som i de fleste sjangere, finnes det juveler der ute, selv om man kanskje må gå til mer obskure eller fjernere markeder for å finne dem. Et sted jeg har hatt relativt mye hell i å finne slike juveler, er Korea, og en av disse er Chan Wook-Parks I’m a Cyborg, But That’s OK, en film som produserer en mildt sagt bittersøt blanding av følelser.
En ting jeg liker med japansk animasjonsfilm er hvor merkelig den tillater seg å være. Ok, noe av det jeg opplever som merkelighet er uten tvil et resultat av at filmene blir laget i en kultur jeg ikke er godt kjent med, men det er like vel vanskelig å argumentere for at en scene som dette eller dette antageligvis ikke hadde hatt en like livlig visuell stil om den ble laget i vesten. Førstnevnte er fra dagens film, Summer Wars.
Navnet skjemmer ingen, sier de, men jeg mener det er grenser for hvor langt en kan strekke den strikken, det samme gjelder for filmtitler Over et vist punkt av tittel-særhet begynner det å bli vanskelig å anbefale en film sånn i forbifarten. Ta dagens film, for eksempel. Ikke bare er Negative Happy Chainsaw Edge en munnfull å si, det er også ikke en tittel som lover alt for mye. Mye av dette kan nok skyldes på at tittelen er solid i engrishens rike, samt at motorsager og lignende sjelden assosieres med kvalitetsfilm. Vel, det sies også at en ikke skal dømme en bok på omslaget, og det er definitivt relevant for denne filmen.
Jeg liker filmer der plot, tolkninger og denslags kommer snikende innpå meg, som hvordan visse ubehaglige implikasjoner bak plottet i La Den Rette Komme Inn ikke slo meg før det hadde gått nesten pinlig lang tid, eller hvordan det tok meg en liten stund å skjønne hvor fulstendig og komplett sinnsyk dagens film, Seven Psychopaths, er. Jeg hadde fra første stund høye forventninger til filmen, gitt at regisørens forrige film, In Bruges, enten er den morsomeste triste filmen eller den tristeste morsomme filmen jeg noensinne har sett, for ikke å snakke om et skuespillergalleri som får filmsæring-tennene mine til å løpe i vann, men mer om dem senere
Det hender at jeg blir spurt om hva som er yndlingsfilmen min. Det er et spørsmål som bare blir vanskeligere å svare på jo mer jeg tenker på det, en kjent problemstilling for de fleste aspirerende akademikere, men jeg skal ikke dykke for dypt i den rasende interne debatten. Hva jeg skal gjøre i stedet, er å fortelle om en film som blir nevnt ofte i diskusjonen “Vetles Favorittfilmer.” Dagens film er 12 Angry Men, 1957-versjonen. Jeg har ikke sett 1997-versjonen enda, det er mulig jeg skriver en post om likheter og forskjeller i de to versjonene om det er mye spennende å si om dem.
