Neste film jeg blogget om skulle være Oscar-vinneren Spotlight, men det ville blitt en tung film som følger en tung film, og jeg liker å holde bloggen litt variert, plus at jeg hadde en tung uke, og når Vetle har en tung uke, går Vetle på kino og ser barnefilm, fortrinnsvis noe Disney. Heldig for meg, da, at Disneys Zootopia (Eller Zootropolis, avhengig av hvor du er i verden) fremdeles gikk på kino.
Tag Archives: Overraskende Kompetent
Undertale
Jeg har som tommelfingerregel at jeg bare skriver om ting som ikke er filmer på denne bloggen når jeg har veldig mye å si om dem, og/eller jeg ikke har noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste. Jeg driver for øyeblikket fremdeles med å komme meg gjennom Marvels Jessica Jones, så i mellomtiden, hvorfor ikke skrive om internettets nye indiespill-darling, Undertale.
Filed under Preik, Spillpreik, Ukategorisert
The Martian
Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Everly
Jeg er en stor fan av historie, karakterisering og atmosfære, dialogscener som bærer spenningen i en film like godt som hvilken som helst biljakt eller slåssesekvens. Med det sagt, er det også til tider ganske deilig med filmer som sier “ikke i dag” til den slags. Everly er en slik en
The Babadook
Ikonoklastisk som jeg enn er, finnes det fremdeles tradisjoner jeg liker og følger. Blant dem er min årlige påskeeggjakt etter nye skrekkfilmer jeg kan se rundt Halloween. Dagens film, den australske The Babadook, var en jeg fant, og å si at den gjorde et inntrykk er å si det mildt.
Rise of the Planet of the Apes
Jeg tror ikke jeg helt skjønner popkulturens fascinasjon med aper. Ok, fra et rent psykologisk perspektiv skjønner jeg at mange av dem er like nok mennesker til å tillegges mye sympati uten å bli så like at de trekker ubehagelige paralleller, men jeg er ikke helt med på dybdene denne fascinasjonen går til. Se også: Bacon. Aper på film var lenge vanskelig, ikke at det stoppet originalen dagens film er basert på, men med moderne motion capture-teknologi kan en gjøre en del imponerende ting. Oppfølgeren til dagens film, Dawn of the Planet of the Apes kommer ut om ikke så alt for lenge, så dette er vel en så god tid som noen til å komme i kontakt med vår indre sjimpanse.
Maleficent
Jeg ser på meg selv som skeptisk til hele denne ideen om “den gode kinofølelsen.” Joda, jeg foretrekker å se film på kino når jeg kan, men det er mer fordi jeg liker større lyd/bilde, samt at antall kinobesøkende faktisk har mer å si vis-a-vis hvilken filmer som faktisk blir laget, eller dette kan vi i alle fall være rimelig sikre på, gitt hvordan Hollywood-politikk ville fått det østromerske rikets politiske system til å si “ok, slapp av litt.” Noen ganger, vel å merke, er det noe eget med å se film sammen med en masse fremmede. Jeg mener dagens film, Maleficent, er en slik en.
Legofilmen
Jeg hadde ikke store forhåpninger til Legofilmen. Joda, anmeldelsene var rimelig positive, men kom igjen, en film om Lego? Hvordan skal dette gå? Det hjelper ikke, så klart, at Lego, som firma, ikke virker som de har helt oversikten over hva det er som gjør lego slik en fantastisk leke i utgangspunktet. Vel, om Lego ikke helt vet hvorfor Lego er gøy, så vet folkene bak Legofilmen det definitivt, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
Madoka Magica: Beginnings & Eternal
Det er noen av de tingene jeg liker som jeg har vansker med å si så mye om, enten fordi jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det er som får en ting jeg liker til å fungere, eller fordi det jeg liker, eller det som får det til å virke er begravd såpass dypt i plottet at jeg ikke kan snakke mye om det uten å ødlegge det jeg mener er den ideelle måten å se det på. Dagens filmer er et spesielt betent tema i den sammenheng, siden mye av det som får historien til å virkelig “klikke” er hvordan den spiller på publikumets forventninger og forståelse av sjangeren. Se også Spec Ops: The Line. Om du vil ha den beste mulige opplevelsen, anbefaler jeg å ikke klikke videre, ta meg på ordet og se disse to filmene. Med det sagt, skal jeg prøve å holde spoilerene til et minimum.
Madoka Magica var i utganspunktet en anime-serie på tolv episoder, utgitt i 2011. Beginnings og Eternal er denne serien kuttet sammen til to helaftens-filmer, med en del scener kuttet ut. De to filmene er ment å lede opp til en tredje, Rebellion, som fungerer som oppfølger til serien. Jeg har ikke sett den tredje ennå, men stol på meg når jeg sier at det er mer en nok å si om de to første filmene.
Bubba Ho-Tep
En kan vel knapt snakke om B-film uten å nevne Bruce Campbell, mannen hvis definerende talent ser ut til å være evnen til å overspille. Enten han er ment å være badass eller på galskapens rand, gir gode gamle Bruce 110%. Han er litt som en utvannet Nicolas Cage, om Nicolas Cage hadde hatt noen andre moduser enn “intens” og “sinnssyk.” Når en ser Campells navn på plakaten, kan en som regel forvente noe sinnssykt og cheesy, og dagens film er intet unntak, selv om mye av filmens sjarm kommer fra en veldig atypisk rolle for Campbell.