Om en ikke bruker mye tid på internett lar det seg kanskje gjøre å skrive om rebooten av Ghostbusters uten å dyppe inn i den umiddelbare fan-reaksjonen rundt prosjektet, hvor en bøling av selverklærte Ghostbusters-fans reiste nidstang mot prosjektet. Man kan, og burde, ta en diskusjon om hvordan nerdesfæren reagerer på forandringer, spesielt forandringer som inkluderer kvinner og/eller minoriteter, for ikke å snakke om de bøttelassene rasistisk bullshit Leslie Jones måtte hanskes med i denne sammenhengen. Det er vanskelig å ikke bli påvirket av slikt når en først kjenner til det, så jeg kan ikke utelukke at deler av min reaksjon til filmen er farget av et ønske til å vise fingeren til et spesielt ubehagelig knute av internettet. Men dette er tross alt en blogg som dekker meninger, så vi lar det stå til.
Category Archives: Film
Stranger Things
Det pleide å plage meg når jeg kunne spore ett verks inspirasjonskilder. Det føltes uorginalt, og mindre spennende enn et verk hvis referanser var mer obskure. Kanskje jeg nå har sett nok ting til at det meste virker som en referanse til en referanse, men det plager meg altså ikke lenger, og godt er enda det, for om ikke hadde Netflix’ nye originalserie, Stranger Things, virket veldig irriterende på meg.
Filed under Film, Seriepreik, Skrekk
The Conjuring 2
Skrekkfilm er en av de sjangerene der det ikke er bare bare å lage en oppfølger, det er ingen lett formel å følge fordi skrekk ikke trives med formler. Ikke hjelper det stort å øke omfang heller. Tre øksemordere er ikke tre ganger skumlere enn en øksemorder, om noe blir det bare mer rotete. Så, når James Wans glimrende The Conjuring skulle få en oppfølger var jeg forsiktig skeptisk. Klart, få andre gjør tradisjonell skrekk like godt som Wan, men skrekkoppfølgere er, som alltid, vanskelig.
Money Monster
Jeg vil være så ambisiøs at jeg sier at film er bedre når den har et budskap. Historier er bedre når de handler om noe, når den har noe å si om den virkelige verden. Ikke at dette er en garanti, så klart, filmer som prøver, og feiler å si noe om alvorlige temaer er en spesiell type irriterende. Hvilket bringer meg til dagens film, Money Monster.
Captain America: Civil War
Jeg har nesten kommet til det punktet hvor jeg ikke en gang prøver å opprettholde min kyniske tilnærming til hype når det kommer til Marvel-filmer. Med det sagt kunne jeg fort se Captain America: Civil War gå galt. Superhelter som slåss med superhelter kan være gøy, men jeg er en fan av å holde disse altrikasjonene korte, og ikke som et bærende element i plottet, en av de mange grunnene til at jeg fremdeles ikke har orket å se Batman V Superman. Så, hvorfor se Civil War? Vel, Marvel har fremdeles mye godvilje til overs, og trailerene så bra ut, og jeg må si at jeg ikke angrer.
Room
Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset. Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.
Filmpreik: Oscarkvelden 2016
Oppløpet til Oscarene i år var svøpet i kontroverser. I månedene som ledet opp til seremonien var det mye prat om hvem som ble nominert, og hvordan de største prisene var heller kaukasiske i sjatteringen. Det er så godt som umulig å snakke om den 88. Oscarutdelingen uten å snakke om disse kontroversene, men i et desperat forsøk på å holde dette innlegget kort, skal jeg ikke gå dypere inn i det jeg forstår som de underliggende systematiske og politiske faktorene i hvordan Akademiet velger nominasjoner. Dette handler tross alt om de overfladiske razzle-dazzle-elementene.
Deadpool
Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.