“Basert på en sann historie/faktiske hendelser” er kanskje den enkleste måten å helle kaldt vann i årene på meg når det kommer til film. Ikke for det, de aller fleste filmer er basert på ting som har skjedd i virkeligheten på ett eller annet nivå, men for meg er det som regel et faresignal når “hypen” er fokusert slik skjønt, det virket kanskje bra for The Blair Witch Project. Vel, dagens film, Captain Philips er basert på en sann historie, men jeg ville ikke holdt det mot den.
Jeg had ikke noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste, så hvorfor ikke snakke om en film som ikke har kommet ut ennå? Disse “hypetid”-inleggene kommer til å bli en halvfast løsning på når lignende problemer skulle dukke opp i fremtiden, eller jeg sitter inne med sterke meninger i en eller annen retning for en kommende film. I dag handler det om Marvels neste storfilm, Guardians of the Galaxy (trailer.)
Det er noen av de tingene jeg liker som jeg har vansker med å si så mye om, enten fordi jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det er som får en ting jeg liker til å fungere, eller fordi det jeg liker, eller det som får det til å virke er begravd såpass dypt i plottet at jeg ikke kan snakke mye om det uten å ødlegge det jeg mener er den ideelle måten å se det på. Dagens filmer er et spesielt betent tema i den sammenheng, siden mye av det som får historien til å virkelig “klikke” er hvordan den spiller på publikumets forventninger og forståelse av sjangeren. Se også Spec Ops: The Line. Om du vil ha den beste mulige opplevelsen, anbefaler jeg å ikke klikke videre, ta meg på ordet og se disse to filmene. Med det sagt, skal jeg prøve å holde spoilerene til et minimum.
Madoka Magica var i utganspunktet en anime-serie på tolv episoder, utgitt i 2011. Beginnings og Eternal er denne serien kuttet sammen til to helaftens-filmer, med en del scener kuttet ut. De to filmene er ment å lede opp til en tredje, Rebellion, som fungerer som oppfølger til serien. Jeg har ikke sett den tredje ennå, men stol på meg når jeg sier at det er mer en nok å si om de to første filmene.
“Found footage”-sjangeren er på mange måter 2000-tallets svar på slasherfilmene. De er billige å produsere og spiller på moderne frykter på en relativt effektiv måte. Desverre deler “Found Footage” også det fellestrekket med slasherfilm at når det ikke virker, virker det virkelig ikke. Med det sagt, er det motsatte også sant. Jeg vet ikke om dagens film, The Tunnel, er den beste av sitt slag, men den er definitivt ikke blant de verste.
En kan vel knapt snakke om B-film uten å nevne Bruce Campbell, mannen hvis definerende talent ser ut til å være evnen til å overspille. Enten han er ment å være badass eller på galskapens rand, gir gode gamle Bruce 110%. Han er litt som en utvannet Nicolas Cage, om Nicolas Cage hadde hatt noen andre moduser enn “intens” og “sinnssyk.” Når en ser Campells navn på plakaten, kan en som regel forvente noe sinnssykt og cheesy, og dagens film er intet unntak, selv om mye av filmens sjarm kommer fra en veldig atypisk rolle for Campbell.
Jeg skriver ikke mye om musikk på denne bloggen, men jeg kan altså innrømme at jeg er en ganske stor fan av Daft Punk. Jeg aner ikke akkurat hvordan det tok form, men på et eller annet vis har den franske House/Synthpop-duoen altså slått seg sammen med animasjonsgiganten Toei Animation og laget en helaftens spillefilm basert på, og satt til, albumet Discovery, som forøvrig er mitt yndlingsalbum de har laget. Resultatet ble Interstella 5555: The 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem, en science fiction-fortelling helt uten dialog.
Jeg har en tendens til å bli sittende fast i spor når det kommer til filmer jeg skriver om på denne bloggen. Forrige uke skrev jeg om en slags komedie, og i dag skal jeg sannelig snakke om en slags komedie. Jeg kunne gjort en gimmick av det, men jeg prøver å holde gimmickene til et minimum. Skjønt, det er kanskje riktigere å kalle In Bruges en tragedie, eller i alle fall en veldig veldig mørk komedie, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
Det er tydeligvis Neo Noir-uke her på filmbloggen. Om dette er et resultat av et fabelaktig sammentreff eller en form for gjennomtenkt sluhet fra min side, vil jeg overlate til leseren å spekulere på. Dagens film, Cohen–Brødrenes The Big Lebowski, kan virke som en atypisk noir, men mye av det kommer fra at den ikke ser ut som en. Om en skulle se på plottet og karakterene, ville en derimot se en hel del noir-elementer.
“Director’s Cut”-fenomenet er et ganske fascinerende opplegg fra Hollywoods side. For det meste er det en enkel og grei måte å selge DVDer på. Det hele fungerer litt på samme måte som “Unrated”-utgivelser selger DVDer, bortsett fra at “Director’s Cut” lover kunstnerisk integritet, mens “Unrated” lover ekstra blod og nakenhet. Med det sagt er det noen filmer hvis “Director’s Cut”-versjoner bidrar positivt til filmens kvalitet, og en av dem er dagens film, Alex Proyas Dark City. Originalversjonen inkluderer til og med en åpningmonolog som løser filmens mysterium før det i det hele tatt blir presentert til oss. Av denne grunn anbefaler jeg på det sterkeste at om du skal se denne filmen, finn Director’s Cut-versjonen. Om du ikke har den, skru av lyden så lenge skjermen er svart.
En film som ofte dukker opp når jeg snakker om mine yndlingsfilmer er Francis Ford Coppolas påkostede mesterverk Apokalypse Nå, selv om jeg ikke alltid klarer å forklare hvorfor jeg liker den såpass godt som jeg gjør. Omstendighetene rundt filmen er nok deler av det, så i den sammenhengen har jeg også tenkt å snakke om Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse, dokumentaren om Apokalypse Nås trøblete produksjonsprosess.
