Det er tydeligvis Neo Noir-uke her på filmbloggen. Om dette er et resultat av et fabelaktig sammentreff eller en form for gjennomtenkt sluhet fra min side, vil jeg overlate til leseren å spekulere på. Dagens film, Cohen–Brødrenes The Big Lebowski, kan virke som en atypisk noir, men mye av det kommer fra at den ikke ser ut som en. Om en skulle se på plottet og karakterene, ville en derimot se en hel del noir-elementer.
The Big Lebowski er historien om Jeff Bridges‘ Jeffery “The Dude” Lebowski, og hans stadig mindre vellykkede forsøk på å klare opp i en uheldig misforståelse som angår hans navnebror, den titulære “Big Lebowski,” og de lyssky menneskene Lebowskis kone skylder store mengder penger. Det går ikke lenge før The Dude ender opp innblandet i en hel skokk problemer, kidnappinger, svindel, tyske nihilister og annet, og hans to venner, Walter (John Goodman) og Donny (Steve Buscemi) er alt annet en til hjelp.
Mye av det som gjør The Big Lebowski til en erketypisk Noir-film er hovedpersonen, hvordan verden behandler ham, og hvordan han reagerer. The Dude flyter fra intrige til intrige, men han er aldri i sentrum av det. Han forandrer ting, men aldri på eget initiativ, han blir utnyttet av samtlige parter i et intrigespill han hverken har interesse i eller oversikt over. The Dude på mange måter bare i plottet fordi andre insisterer på at han skal handle, det eneste som holder ham i plottet er hans kroniske manglende ryggrad, og hvor lett han er å be.
The Big Lebowski er en komedie etter mitt hjerte. Mye av humoren dreier seg rundt dialogen, og hvordan filmens karakterer kolliderer på festlige måter. Det vil si, humoren er der, når den ikke rett og slett er absurd. Kanskje det beste eksemplet på hvor merkelig, men like vel morsom, The Big Lebowski kan bli er en drømmesekvens som inkluderer bowling, opera og kastrasjonsangst på en måte som nok ingen har gjort hverken før eller etter,
Mye av sjarmen med The Big Lebowski er vanskelig å forklare. Jeg tror det krever en del analyse for å komme til bunns i akkurat hva det er som får filmen til å virke. I mellomtiden er det kanskje nok å si at filmen virker. Jeg mistenker man ikke trenger å se på den som en Neo-Noir for å få noe ut av det, men det gjør definitivt ingen skade.