“Director’s Cut”-fenomenet er et ganske fascinerende opplegg fra Hollywoods side. For det meste er det en enkel og grei måte å selge DVDer på. Det hele fungerer litt på samme måte som “Unrated”-utgivelser selger DVDer, bortsett fra at “Director’s Cut” lover kunstnerisk integritet, mens “Unrated” lover ekstra blod og nakenhet. Med det sagt er det noen filmer hvis “Director’s Cut”-versjoner bidrar positivt til filmens kvalitet, og en av dem er dagens film, Alex Proyas Dark City. Originalversjonen inkluderer til og med en åpningmonolog som løser filmens mysterium før det i det hele tatt blir presentert til oss. Av denne grunn anbefaler jeg på det sterkeste at om du skal se denne filmen, finn Director’s Cut-versjonen. Om du ikke har den, skru av lyden så lenge skjermen er svart.
Dark City følger Rufus Sewell som John Murdoch, en mann som våkner opp i ett hotellrom sammen med en ung myrdet kvinne, men han er ingen morder, er han vel? Murdoch prøver å komme til bunns i hva som har skjedd, men en mystisk gruppe menn, om de er menn, i lange frakker er ute etter ham, har de noe å gjøre med de uvanlige evnene Murdoch ser ut til å ha?
Jeg beklager om synopsiset virker litt i overkant kryptisk, men jeg mener at det sentrale mysteriet i Dark City er såpass viktig for opplevelsen at jeg ville gjort mine lesere en bjørnetjeneste om jeg ikke tråkket litt rundt det. Om jeg skulle si noe, kan jeg nevne at en av filmens sentrale temaer er hva som definerer en person, men det er vel på et vis hva all fiksjon handler om, så kanskje det ikke er så mye hjelp i det.
Visuelt er filmen også en sann fryd, spesielt for de som setter pris på den spesielle stilen. Jeg kan vel best beskrive filmen som surrealistisk i presentasjonen. Lyssetting og setdesign spesielt gjør en solid jobb med å understreke en gjennomført følelse av noe ikke er som det skal være fra første sekund, og den merkelige byen Murdoch befinner seg i virker som et like stort mysterium som Murdoch selv.
Dark City er en spesiell film men det er ikke et minus i min bok. Med det sagt, blir filmens klimaks kanskje litt mye å svelge for noen, men jeg føler filmen har bygget opp til noe av den karakter lenge, og at klimakset følger reglene som blir satt opp så langt, så jeg synes ikke det er noe å trekke noen poeng for. Uansett hvordan du velger å se på klimakset, vel å merke, er Dark City en solid surrealistisk, og surrealistisk solid film.