Når ting blir hektisk, liker jeg å slappe av med en god barnefilm. Det er noe med de ektefølte emosjonelle sannhetene som ett relativt enkelt narrativ kan trylle fram som appelerer til meg når deadlinene blir mange og trange. I eksamenstiden blir det altså litt barnefilm, og dagens film Earth to Echo er kanskje den av disse som satt seg best i minnet mitt.
Sci-Fi kan være så mangt, og hvor tett den følger “science”-delen av Science Fiction varierer voldsomt. Skillet går som regel mellom “Hard Sci-Fi” og “Soft Sci-Fi,” hvor den førstnenvte handler om hvordan fremtidens teknologi og vitenskap fungerer, tenk Primer, og den andre handler om hvordan mennesker blir påvirket av teknologi som, i alle fall om en tror Clarkes Tredje Lov, like gjerne kunne være magi. Grunnen til at jeg tar opp dette sånn i førstningen er at jeg mistenker at hva en synes om Interstellar nok er diktert av hvilke av de to Sci-Fi formene en foretrekker.
Ikonoklastisk som jeg enn er, finnes det fremdeles tradisjoner jeg liker og følger. Blant dem er min årlige påskeeggjakt etter nye skrekkfilmer jeg kan se rundt Halloween. Dagens film, den australske The Babadook, var en jeg fant, og å si at den gjorde et inntrykk er å si det mildt.
Mine regler når det kommer til spoilers gjør meg en bjørnetjeneste i blant. For eksempel er det såpass mange viktige tvister og uventete vendinger i David Finchers Gone Girl at jeg knapt kan si noe om den uten å avsløre visse hemligheter som tar filmen fra B+ til A++, forvent en Spoilersøndag om denne.
Av og til sniker filmer seg mellom fingrene mine, og jeg tar meg selv i å tenke “vent, har jeg ikke skrevet om denne filmen?” The Raid 2 er en slik en. Orginalen var, som du kanskje husker, en tettpakket actionfilm med svært minimalistisk historie og beinharde actionscener med skytevåpen, skarpe ting, og Pencak Silat. Ideen var ikke superoriginal, men nivået på gjenomførelsen gjorde den til kanskje en av de beste actionfilmene fra 2011.
Av og til får en filmskaper en ide som er så ambisiøs at det høres ut som en vits, eller i alle fall den slags en ferskmyntet filmstudent ville kommet på, bare for å forkaste når oppgavens rene og skjære overveldende størrelse blir smertefult klart for dem. Richard Linklater ser ikke ut til å ha fått memoen om at det er sånn det ofte fungerer, med tanke på at Boyhood er en oppveksthistorie filmet i real time, filmet 3 uker i året i hele tolv år, med de samme skuespillerene. Om du synes det høres sinnssykt ut, er du neppe alene.
Det føles som ett filmnerd-klisje, men det er vanskelig å ikke føle en nær konstant hype for hva nå enn Marvel Studios driver med for tiden. Jeg gruer meg til dagen hvor de ikke er i stand til å levere det de lover, men forhåpentligvis er det ikke Defenders som får den tvilsomme gleden å vise at blockbusterenes regjerende gude-konge også blør som vanlige dødelige.
Luc Bessons Lucy startet ikke på sitt sterkeste bein, filmen fikk en hel del pepper for å ha en reklamekampanje, og sansynligvis et plot sentrert rundt ideen om at mennesker kun bruker 10% av hjernen sin, en ide som har en lang historie som et pseudovitenskapelig “factoid” og hjørnesteinen i en del selvhjelpssvada. Vel, jeg ser på meg selv som en person som lett går med på sære konsepter, se Crank, for eksempel, men spørsmålet blir vel fort om ideens noe tenansiøse bindeledd med virkeligheten kaster oss ut i ett sci-fi-wonderland, eller om det ikke går fult så bra.
Alle som har sett Gravity kan nok være enige med meg når jeg sier at verdensrommet kan være ett ganske skummelt sted. Ikke bare er det truende, i det at et menneske ikke kan overleve i det, men det er også skremmende stort, fremmed, og om det bor noen ting som både kan og vil spise mennesker, for næringens eller morro skyld, så bor det der ute. Grunnen til at vi ikke ser så mye av det, mistenker jeg, er prisen, siden det ikke bare er å ta en camper-van opp til geostasjoner bane og åpne opp kannene med kornsirup. Ikke at det ikke lages rom-skrekkfilm, så klart. I dag skal vi se på en, Paul W. Andersons Event Horizon.
Kultfilmen er en snodig skapning, noen filmer oppnår kultstatus ved å være merkelige, noen ved å være gode på en måte som ikke tiltrekker seg et stort nok publikum, noen ved å være dårlige men energiske, andre bare ved å være dårlige. Stage Frights “claim to fame” er vel at den prøver noe som ingen andre har prøvd før, en slasher-musikal.
