Det føles som ett filmnerd-klisje, men det er vanskelig å ikke føle en nær konstant hype for hva nå enn Marvel Studios driver med for tiden. Jeg gruer meg til dagen hvor de ikke er i stand til å levere det de lover, men forhåpentligvis er det ikke Defenders som får den tvilsomme gleden å vise at blockbusterenes regjerende gude-konge også blør som vanlige dødelige.
Netflix-miniseriene og filmen Defenders er lagt opp til å være en noe mer jordnær affære enn samlingen supergenier, romvikinger, supersoldater og snakkende vaskebjørner som Marvel har laget filmer om, selv om det ikke er helt Batman/Punisher-nivå på det hele ennå. De fire hovedpersonene har hver sin miniserie, fulgt av en Avengers-aktig teamup-feature. I serien møter vi Luke Cage aka Power Man, en mann gitt superkrefter av vitenskapelige eksperimenter han ble utsatt for i fengsel som nå leier ut sine heltetalenter, Iron Fist, Cages av-på-av-igjen medhjelper og semimagisk kampsportekspert, Daredevil, den blinde advokaten med supersanser og min personlige favoritt, Jessica Jones, en eks-superhelt, nå privatetterforsker, som lever i en noir-aktig gråsone mellom superhelter og vanlige dødelige.
Vi har ikke fått høre så mye av historien, hverken ved de individuelle heltene eller det overrekkende metaplottet som skal binde det sammen, men det har blitt spekulert på at deler av det skal være inspirert av Alias, serien som gav oss Jessica Jones, og setter henne i direkte eller indirekte kontakt med resten av teamet, etter det lille jeg har lest av Alias, lover det godt
Kanskje det mest interessante med Defenders-serien er hvordan de fire figurene har såpass sjangermessig ulike røtter. Luke Cage var i sin tid Marvels forsøk på å selge til Blaxploitation-markedet, Iron Fist er inspirert av oriental-fascinerte kampsportfilmer fra omtrent samme tidsperiode, Daredevil kan være ett rettsalsdrama med batmanelementer eller bare Batman og Jessica Jones er solid plantet i noir-sjangeren hva tone angår. De fire superheltene har altså såpass med sjanger-personlighet at de nok kan bære sine egne serier, men hvordan Marvel klarer å veve dem sammen til en sammenhengende og tilfredsstillende, er vel den store Make or Break-faktoren for spillefilmen. La gå, det er en del forskjell mellom de forskjellige Fase 1 Avengers-filmene, men ikke noe så ekstremt som dette har potensialet til å bli. Med det sagt, var jeg ikke sikker på om Marvel kunne gjøre en Avengers-style crossover før jeg så det gjort første gang heller, så kanskje det passer seg å ha litt håp?