Author Archives: Vetle

Postapokalypsefiksjon

Jeg er ingen tilhenger av clickbait og clickchasing, men på den andre siden skal jeg heller ikke nekte for at mediebildet påvirker hvilken ting det er en tenker på, og hva en skriver om. I dag planlegger jeg å snakke litt om postapokalypitsk fiksjon, hva det er og hva en kan lære av det.

Mennesker har tilsynelatende vært fascinert med verdens ende og sivilisasjonens endelikt så lenge som vi har hatt en sivilisasjon som kan gå under. Ideen, til sammenligning, om at det vil finnes noe etter “slutten” er til sammenligning relativt ny, og det første verket i det vi nå kjenner som postapokalypsesjangeren er nok The Last Man, skrevet av Mary Shelley som en på mange måter kan se på som en av de første Science Fiction-forfatterne.

Av naturlige grunner er det vanlig å gruppe postapokalypse-historier med Science Fiction, da opphavet og konsekvensene av verdens undergang ofte er rotfestet i spekulativ fiksjon. Jeg vil imidlertid si at det ikke trenger å være slik. Det er nok eksempler på samfunn som går under, jeg kan lett se for meg en historie sett i ettermælet til bronsealderkollapsen eller romerrikets fall, for eksempel.

Om en skulle trekke noen sjangertrekk ut fra postapokalypsesjangeren, er det et par elementer en ser dukke opp ofte. En av dem er at de som regel er satt i nær fremtid etter samfunnets kollaps, gjerne på grunn av en katastrofe av et eller annet slag, atomkrig, pest, trussler fra verdensrommet av forskjellige slag. Noen holder selve katastrofen helt eller delvis hemmelig for publikum, men noe har som regel skjedd. Postapokalypsehistorier har gjerne også et lite karaktergalleri, og foretrekker å fokusere på enkeltindivider eller små grupper som prøver å overleve i en brått vanskeligere verden.

Utfordringene hovedpersonene utsettes for i postapokalypsen er ofte praktiske i natur, hvordan overleve uten de teknologiske støttestrukturene vi nå tar for gitt, og så videre. Det er også mentale og sosiale utfordringer å møte. Hvordan holder en seg ved vett og forstand i møte med ensomhet og fare? Om man er flere, hvordan organiserer man arbeidsfordelingen? Om man møter fremmede, stoler man på dem, og mer. Et sentralt tema i postapokalypsehistorier er ofte en Markens Grøde-aktig tilbake-til-det -grunnleggende-historie, om ikke annet for å vise at ting ikke nødvendigvis blir så mye lettere om en kutter ut den moderne verdens kompliserende faktorer. Ikke for å avskrive muligheten av utopisk postapokalypsefiksjon, selvfølgelig, men om eksempler på noe slikt finnes har jeg ikke sett dem.

Et element av postapokalypsefiksjon jeg synes er interessant er hvordan man kan se forfatterens verdens- og menneskesyn tydeligere i mange andre sjangere, siden en del av poenget er å vise mennesket redusert til sitt mest grunnleggende. Et litt festlig eksempel er i Tim LaHayes bok Left Behind, hvor de “ordentlig” kristne plutselig forsvinner i løse luften som del en av dommedag. En skulle forvente at dette ville etterlate en del ateister, ikkereligiøse og medlemmer av de andre verdensreligionene, men bokens hovedperson, og majoriteten av bikarakterene er kristne som ikke var kristne nok. Hvordan gud evt måler grad av kristenhet er, som herrens veier ofte er, noe mindre tydelig.

Noen av de mindre ok aspektene av postapokalypse som sjanger, vil jeg si følger naturlig fra det ovennevnte. Det er heldigvis ikke gjort i en håndvending å, for eksempel, skrive noe som er så aktivt hatsk og motbydelig som The Turner Diaries, som best kan beskrives som en rasistisk feberfantasi. Det er imidlertid noe urovekkende med hvor lett postapokalypse faller tilbake på historier om Harde Menn som gjør Harde Valg, og snubler over seg selv for å forsvare brutalitet og paranoia som menneskehetens status quo. Konflikt er, imidlertid, en sentral byggesten i fiksjon, så det er kanskje vanskelig å komme unna en del av det.

Det finnes også de verkene som best kan forstås som dommedags-eskapisme, hvor livet etter slutten er et liv av frihet for samfunnets bånd og nag. Spesielt innen zombiefiksjon ser en gjerne den asosiale voldelige karakteren som gjerne var en einstøing eller taper før katastrofen som en slags katastrofe-Messias. Det er noe selvforherligende med det, og det maler et lite flatterende bilde av målpublikumet for slike karakterer. Dette fenomenet er elegant harselert med av David Wong i hans bok This Book is Full of Spiders: Seriously Dude, Don’t Touch it.

Mine innvendinger til sjangeren til tross, mener jeg det er mye å hente fra postapokalypse-fiksjon. Sjangeren kan være interessant om en føler en dragning mot det mekaniske overlevelsesjaget, eller i det psykologiske og sosiale i hvordan en håndterer et tap og ensomhet, eller kanskje til og med samfunnsfaglig eller filosofisk interessert i hvordan en kan, og bør bygge opp igjen samfunnet til noe som kan minne om normalt. Personlig er jeg svak for postapokalypsefortelling om tap og håp, hvordan en håndterer tap som kan virke uoverkommelige og finner et nytt mål med tilværelsen. I den sammenheng er John Krasinkis film A Quiet Place kanskje en av de beste demonstrasjonene av sjangeren jeg kommer på i farten, og en film jeg anbefaler.

Leave a Comment

Filed under Bokpreik, Diverse, Filmpreik, Preik

Om bloggen fremover

Det siste året har mye av min fritid, og mesteparten av min kreative energi gått inn i et bokprosjekt. Dette prosjektet er jeg fremdeles midt oppi, men behovet for å få litt variasjon i outputten har så smått begynt å melde seg igjen. Derfor har jeg valgt å gjenopplive denne bloggen, og også bruke anledningen til en aldri så liten rebranding.

Jeg vil ikke påstå at min interesse for film har blitt noe mindre siden sist runde blogging, men jeg går gjennom et skifte i mine prioriteter. Jeg higer nå mer å skrive om fortellinger og fortellingsteknikk, og finner mindre entusiasme for det audiovisuelle filmspråket enn tidligere. Det er derfor jeg har valgt å skrive mer om historiefortelling, tema og budskap i tiden fremover. En og annen filmanmeldelse kan nok forekomme om den rette filmen skulle fange oppmerksomheten, men fra nå av er det primært essayer som gjelder.

Det er også min intensjon å bruke bloggen til å dele fremgang og tanker rundt bokprosjektet, selv om dette vil bli noe nedprioritet i faser hvor det er mye å gjøre på bokfronten, samt når forfattertrøttheten setter inn for fult. Med det sagt gleder jeg meg til å begynne å dele smakebiter av dette verket som jeg etter hvert har blitt svært tett knyttet til, og jeg håper det blir like viktig for andre som det er for meg.

1 Comment

Filed under Meta

Get Out

Det mest spennende med skrekkfilm for meg er ikke blod og gørr, monster eller motorsager, men snarere hvordan sjangeren virker til å være spesielt godt egnet til å oversette hverdagsfrykt til en mer håndgripelig og skjermvenlig form. Se for eksempel hvor godt It Follows fanger marerittlogikk, eller hvordan James Wans The Conjuring-filmer fanger angsten i å tilbringe en mørk natt i et hus du ikke kjenner. Denne typen skrekk lever og ånder på det som ikke er helt riktig, “the uncanny,” om en skulle gripe til engelsken, og for nok et glimrende eksempel på dette kan vi se på dagens film, Get Out.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Skrekk, Thriller

Hardcore Henry

Det tok en del tid før jeg fikk somlet meg til å se denne filmen. Delvis fordi den ikke hadde noe tilstedeværelse i det norske kinomarkedet å snakke om, men også delvis fordi filmen slo meg som en gimmick-film først og fremst. Det er ikke å nekte for at filmen har en ganske prominent gimmick, men jeg vil også si at det ikke er en dårlig film. Det er virkelig noe å si for positive overraskelser.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Ukategorisert

Vaiana

2016 var et uvanlig år på mange måter. En av de mer ufarlige tingene som var uvanlig var at Disney kom ut med to animerte spillefilmer i løpet av året. Noe annet som var annerledes og stort sett ufarlig var at begge filmene hadde forskjellige titler i Europa og Amerika. Dagens film, og hovedpersonen i denne, Vaiana, het opprinnelig Moana, men fikk en navnendring på vei over dammen. Hvorfor skal jeg ikke spekulere på, men det er ikke en distraherende feilmerking som den norske tittelen på Spinal Tap, så det er kanskje sånt en kan se gjennom fingrene med om filmen er god.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Komedie

Arrival

Science Fiction handler gjerne om store ideer om teknologi og vitenskap og spinner fortellingene ut i fra det. De store ideen kan være innenfor hvilke som helst felt, men det er gjerne innen naturfagene. Samfunnsfagene og humaniora blir som regel bare tatt opp når filmskaperene trenger en eller annen dystopi å gripe til, men det er, som dagens film, Arrival demonstrerer, spennende steder en kan gå innen, for eksempel, lingvistikk.

Continue reading

2 Comments

Filed under Film, Sci-Fi

Gravity Falls

Siden oscarsesongen ikke har sparket helt i gang ennå, og jeg ikke har fått somlet meg til å se halvparten av de filmene jeg vil se på kino. Så, for å ha noe å skrive om vil jeg nå i januar gripe til den etter hvert lange listen av ting jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om. Øverst på listen står animasjonsserien Gravity Falls.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Seriepreik, Skrekk

Rogue One: A Star Wars Story

Jeg var ikke helt sikker hva jeg skulle tro om Rogue One før jeg så den. Jeg har ikke så alt for mye til overs for “Expanded Universe”-fortellinger, og siden den er satt før Star Wars Episode 4 og handler om en hendelse hvis utfall er grundig hintet til i filmen, er hvordan filmen slutter kanskje ikke så spennende. Med det sagt virket ideen underholdende nok, og Disney har tross alt filmindustriens beste track record for filmserier med internkontinuitet akkurat nå, så jeg tok sjansen på en kinotur. Jeg kan ikke si jeg angret på denne sjansen.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Sci-Fi

Doctor Strange

Navnet skjemmer ingen, sier det, men det må like vel sies at Doctor Strange kanskje er det merkeligste kildematerialet Marvel har laget film av så langt. Det finnes magi spredt rundt om kring i Marvel-universet, men det er sjelden at det blir fullt så psykedelisk som med en Dr. Stephen Strange. Ikke at dette er et aber, vel å merke. Et spekter av forskjellige toner og stiler å trekke fra er en av de tingene som gjør MCU til et langt mer spennende sted enn visse andre superheltunivers en kunne nevne i farten.

doctor-strange-poster Continue reading

Leave a Comment

Filed under Action, Film

Don’t Breathe

Det er ikke altid det skal så mye som skal til for å gjøre en gammel ide som ny. Ta, for eksempel “home invasion”-type filmer, hvor et fremmedelement invaderer en eller annen variant av hjemlig idyll. På et rent idenivå er disse sjeldent veldig interessante for meg  helt til noen snur oppskriften på hodet. Dette ble gjort til stor suksess i dagens film, Don’t Breathe, hvor “home invasion”-sjangeren spilles i revers.

dont_breathe Continue reading

Leave a Comment

Filed under Film, Skrekk, Thriller