En kan diskutere når ting starter og når de slutter til kuene kommer hjem (om diskusjonen faktisk slutter der.) For eksempel, kan en diskutere om den moderne superheltfilmen startet med Spider-man i 2003 som jeg påsto i mitt Spider-Man-retrospektiv, eller om vi har X-Men (2000) å takke for at spandex og superkrefter er blitt prima blockbuster-materiale. Vel, det er ikke å nekte for at det er mye interessangt å si om X-men-franchisen, men det er ikke temaet i dag. I dag skal jeg snakke om neste kapitel i såga, og hva jeg tror om årets mest styggfine tittel, X-Men: Days of Future Past.
Tag Archives: Setting
Captain America: The Winter Soldier
Et problem jeg har med “superspion”-filmer som Bourne-serien, Jack Reacher, et.al, er at de faller mellom to stoler hva realisme angår. Disse internasjonale mysteriemennene har en tendens til å være litt for badass til å være vanlige dødelige, men ikke helt badass nok til at jeg er komfortabel med å kvalifisere dem som superhelter. Se, mine problemer med actionfilmer fra 80-tallet. Vel, folkene bak Captain America: The Winter Soldier ser ut til å ha tatt disse bekymringene til seg, siden dette er en superspionthriller hvor “spionen” faktisk er en superhelt.
The Matrix
Jeg har nevnt det før, men jeg vet aldri hva jeg skal si når jeg blir spurt om hvilken film som er min yndlingsfilm. En film jeg sjelden nevner, men ofte tenker på, er Andy og Lana Wachowskis The Matrix. Jeg tror mye av dette kommer fra at The Matrix er en yndlingsfilm av mer personlige grunner enn mange andre av filmene på den ikke-eksisterende lista mi. Åh, ikke misforstå, det er en teknisk sterk film, men det er ikke til å stikke under en stol at en av grunnene til at jeg er slik en stor fan er at The Matrix gjorde filmnerd av meg. Vel, det er kanskje en overdrivelse, men la oss si at den ikke er helt uten skyld i den pågående nerdeodyseen som er mitt liv.
Hypetid: Guardians of the Galaxy
Jeg had ikke noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste, så hvorfor ikke snakke om en film som ikke har kommet ut ennå? Disse “hypetid”-inleggene kommer til å bli en halvfast løsning på når lignende problemer skulle dukke opp i fremtiden, eller jeg sitter inne med sterke meninger i en eller annen retning for en kommende film. I dag handler det om Marvels neste storfilm, Guardians of the Galaxy (trailer.)
Madoka Magica: Beginnings & Eternal
Det er noen av de tingene jeg liker som jeg har vansker med å si så mye om, enten fordi jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det er som får en ting jeg liker til å fungere, eller fordi det jeg liker, eller det som får det til å virke er begravd såpass dypt i plottet at jeg ikke kan snakke mye om det uten å ødlegge det jeg mener er den ideelle måten å se det på. Dagens filmer er et spesielt betent tema i den sammenheng, siden mye av det som får historien til å virkelig “klikke” er hvordan den spiller på publikumets forventninger og forståelse av sjangeren. Se også Spec Ops: The Line. Om du vil ha den beste mulige opplevelsen, anbefaler jeg å ikke klikke videre, ta meg på ordet og se disse to filmene. Med det sagt, skal jeg prøve å holde spoilerene til et minimum.
Madoka Magica var i utganspunktet en anime-serie på tolv episoder, utgitt i 2011. Beginnings og Eternal er denne serien kuttet sammen til to helaftens-filmer, med en del scener kuttet ut. De to filmene er ment å lede opp til en tredje, Rebellion, som fungerer som oppfølger til serien. Jeg har ikke sett den tredje ennå, men stol på meg når jeg sier at det er mer en nok å si om de to første filmene.
Interstella 5555
Jeg skriver ikke mye om musikk på denne bloggen, men jeg kan altså innrømme at jeg er en ganske stor fan av Daft Punk. Jeg aner ikke akkurat hvordan det tok form, men på et eller annet vis har den franske House/Synthpop-duoen altså slått seg sammen med animasjonsgiganten Toei Animation og laget en helaftens spillefilm basert på, og satt til, albumet Discovery, som forøvrig er mitt yndlingsalbum de har laget. Resultatet ble Interstella 5555: The 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem, en science fiction-fortelling helt uten dialog.
Dark City
“Director’s Cut”-fenomenet er et ganske fascinerende opplegg fra Hollywoods side. For det meste er det en enkel og grei måte å selge DVDer på. Det hele fungerer litt på samme måte som “Unrated”-utgivelser selger DVDer, bortsett fra at “Director’s Cut” lover kunstnerisk integritet, mens “Unrated” lover ekstra blod og nakenhet. Med det sagt er det noen filmer hvis “Director’s Cut”-versjoner bidrar positivt til filmens kvalitet, og en av dem er dagens film, Alex Proyas Dark City. Originalversjonen inkluderer til og med en åpningmonolog som løser filmens mysterium før det i det hele tatt blir presentert til oss. Av denne grunn anbefaler jeg på det sterkeste at om du skal se denne filmen, finn Director’s Cut-versjonen. Om du ikke har den, skru av lyden så lenge skjermen er svart.
Frozen
Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.
World War Z
Det er en utbredt ide i disse dager, men jeg føler like vel at jeg svikter min post som skrekkfilmnerd når jeg sier det. Jeg er lei zombier, eller i alle fall lei zombiefilmer. Ikke misforstå, jeg er helt med på kritikk av det vekstfokuserte masseforbrukersamfunnet vi lever i, sett gjennom en apokalyptisk linse med monstre som er litt for like oss, både fysisk og symbolsk, enn det som er komfortabelt, men det føles som vi har nådd det punktet hvor vi ikke har mange nye historier å fortelle med de zombiereglene vi opererer med. Warm Bodies var kanskje den siste oppfinnsomme zombiefilmen jeg har sett på litt for lenge. Men kanskje det er i raffinering av formelen svaret ligger? Det var nok tanken i World War Z, som er en filmatisering av boken med samme navn. World War Z er presentert som en samling av historier om et zombie-apokalypse og hvordan det ble overvunnet. Om det høres ut som ett mareritt å filmatisere, har du så klart rett, og hvordan gikk det? Vel.
Summer Wars
En ting jeg liker med japansk animasjonsfilm er hvor merkelig den tillater seg å være. Ok, noe av det jeg opplever som merkelighet er uten tvil et resultat av at filmene blir laget i en kultur jeg ikke er godt kjent med, men det er like vel vanskelig å argumentere for at en scene som dette eller dette antageligvis ikke hadde hatt en like livlig visuell stil om den ble laget i vesten. Førstnevnte er fra dagens film, Summer Wars.
