En kan diskutere når ting starter og når de slutter til kuene kommer hjem (om diskusjonen faktisk slutter der.) For eksempel, kan en diskutere om den moderne superheltfilmen startet med Spider-man i 2003 som jeg påsto i mitt Spider-Man-retrospektiv, eller om vi har X-Men (2000) å takke for at spandex og superkrefter er blitt prima blockbuster-materiale. Vel, det er ikke å nekte for at det er mye interessangt å si om X-men-franchisen, men det er ikke temaet i dag. I dag skal jeg snakke om neste kapitel i såga, og hva jeg tror om årets mest styggfine tittel, X-Men: Days of Future Past.
Som tittlen kanskje hinter til, er det tidsreiser som er temaet i Days. En lite trivelig fremtid er like om hjørnet, hvor superroboter, “Senitels,” har utryddet så godt som hele mutantheten. Mutanten Wolverine (Hugh Jackman) blir sendt tilbake i tid til sitt (noe) yngre selv for å sette en stopper for mannen som kommer til å skape robotene. Tiden han blir sendt til er, beleilig nok, ikke så lenge etter X-Men: First Class, så i tillegg skal det hele være en oppfølger til den, hvor vi igjen møter Professor X (James McAvoy,) Mystique (Jennifer Lawrence) og Magneto (Michael Fassbender.) Plottet ser ut til å ta noen klassiske tegneseriesnarveier for å pense filmserien inn i First Class-sporet, noe som jeg personlig synes er en god ting, om ikke uten reservasjoner.
Jeg liker at vi fortsetter etter First Class, siden jeg synes tolkningene av karakterene i den er noe av det bedre, og det er mye godt og interesangt å spinne videre på der, plus at jeg er virkelig ikke typen til å si nei til mer Lawrence og Fassbender. Med det sagt er det vel rimelig å anta at tidsreise-aspektet av filmen vil invitere til prat om alternative universer og denslags, og det ville overrasket meg om filmen ikke endte opp med en eller annen variant av “fremtiden er åpen/uviss,” for å åpne opp flere muligheter med hensyn til oppfølgere etc. Dette kan være en god ide, så klart, men ingen ideer er så gode at de ikke kan gjøres dårlige. Pessimisten i meg ser for meg fremtidige X-men-filmer hvor mesteparten av filmen går med på å nøste opp hvilken hendelser som faktisk hendte, og hva som skjedde i dimensjon 626 eller hvem som faktisk var tilbake fra de døde og hvem som var nanomaskiner eller whatever. Kanskje jeg er unødvendig pessimistisk, vel å merke. Kanskje de høye produksjonskostnadene assosiert med en moderne blockbuster vil bremse den utviklingen gjennom god gammeldags stuidopessimisme.
Uavhengig for hva den betyr for franchisen fremover, har jeg tro på at X-Men: Days of Future Past blir en god film, og om ikke en god film, i alle fall underholdende en. First Class så ut til å skjønne hvordan en gjør både action og drama med mutanter, og jeg ser frem til å se hva slags haloi de kan lage med mer av A-lista til X-men-universet.