Jeg har nevnt det før, men jeg vet aldri hva jeg skal si når jeg blir spurt om hvilken film som er min yndlingsfilm. En film jeg sjelden nevner, men ofte tenker på, er Andy og Lana Wachowskis The Matrix. Jeg tror mye av dette kommer fra at The Matrix er en yndlingsfilm av mer personlige grunner enn mange andre av filmene på den ikke-eksisterende lista mi. Åh, ikke misforstå, det er en teknisk sterk film, men det er ikke til å stikke under en stol at en av grunnene til at jeg er slik en stor fan er at The Matrix gjorde filmnerd av meg. Vel, det er kanskje en overdrivelse, men la oss si at den ikke er helt uten skyld i den pågående nerdeodyseen som er mitt liv.
For de av dere som ikke er kjent med den, handler The Matrix om hackeren Neo (Keanu Reeves) som oppdager at verden rundt ham er en simulering laget for å undertrykke menneskeheten av intelligente maskiner. Når han blir fridd fra maskinenes klør av Morpheus (Laurence Fishburne) og Trinity (Carrie-Anne Moss) er det fordi Morpheus tror han kan være “Den Ene,” en messiasaktig figur som er forutsagt å ende maskinenes digital-tyranni. Plottet følger Joseph Campbells “Helten med tusen ansikter“-formelen ganske nøye, og er kanskje den beste bruken av den siden den første Star Wars-filmen. Normalt ville jeg si at The Matrix ikke er en film du ser for historiens skyld, siden den har opp til flere svært berømte actionscener, men plottet er sannelig ikke så værst heller.
The Matrix har actionscener om det holder, og et par av dem er trendsettere av rang. Den mest berømte av dem er kanskje den såkalte “Bullet Time“-sekvensen, som satte slow motion på programmet i åresvis fremmover, for ikke å snakke om lobbysekvensen, en nesten overdrevet voldelig ballett-aktig skytevåpenorgie som sikkert hadde blitt kuttet ned på om filmen hadde kommet ut etter Columbine-massakeren, i motsetning til før. Filmens øvrige actionscener har også lånt en god del fra klassiske kung-fu og Wuxia-film og mekanisk enkle, men visuelt imponerende vaierstunt.
På tross av de imponerende actionscenene og den enkle men elegante historien, er det kanskje de estetiske sidene av The Matrix som er de mest imponerende. Filmen skiller på en heller ellegant måte mellom virkeligheten og computer-verden, for det meste i fargebalanse og kamerafokus, og det hjelper historien at de ikke må stoppe opp og presisere hva som er hva hele tiden. Og når vi først snakker om det visuelle, er soundtracket, komponert av Don Davis, også en sann glede.
De foregående 400+ ordene taler kanskje i mot meg her, men jeg føler det ikke er stort jeg kan si om The Matrix som ikke allerede er sagt. Filmen har blitt en av de popkulturelle hjørnesteinene som har blitt analysert og diskutert til døde, selv om jeg tror absolutte dominansen over nerdekulturen den kunne fått nok fikk et skudd for baugen når Matrix Reloaded og Matrix Revolutions ikke lykkes å leve opp til forventningene. Nå skal ikke jeg hevde at oppfølgerene var spesielt gode, men det er også lov å si at mye av den umiddelbare negative reaksjonen kommer fra over-oppblåste forventninger, det er nok en grunn til at store suksesser ikke har hatt gode oppfølgere mer eller mindre siden Star Wars. Sånn i ettertid er det vel og lov å observere at å filme to oppfølgere “back to back” sjelden ender godt, men nok om det.