“Found footage”-sjangeren er på mange måter 2000-tallets svar på slasherfilmene. De er billige å produsere og spiller på moderne frykter på en relativt effektiv måte. Desverre deler “Found Footage” også det fellestrekket med slasherfilm at når det ikke virker, virker det virkelig ikke. Med det sagt, er det motsatte også sant. Jeg vet ikke om dagens film, The Tunnel, er den beste av sitt slag, men den er definitivt ikke blant de verste.
Jeg har en tendens til å bli sittende fast i spor når det kommer til filmer jeg skriver om på denne bloggen. Forrige uke skrev jeg om en slags komedie, og i dag skal jeg sannelig snakke om en slags komedie. Jeg kunne gjort en gimmick av det, men jeg prøver å holde gimmickene til et minimum. Skjønt, det er kanskje riktigere å kalle In Bruges en tragedie, eller i alle fall en veldig veldig mørk komedie, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
“Director’s Cut”-fenomenet er et ganske fascinerende opplegg fra Hollywoods side. For det meste er det en enkel og grei måte å selge DVDer på. Det hele fungerer litt på samme måte som “Unrated”-utgivelser selger DVDer, bortsett fra at “Director’s Cut” lover kunstnerisk integritet, mens “Unrated” lover ekstra blod og nakenhet. Med det sagt er det noen filmer hvis “Director’s Cut”-versjoner bidrar positivt til filmens kvalitet, og en av dem er dagens film, Alex Proyas Dark City. Originalversjonen inkluderer til og med en åpningmonolog som løser filmens mysterium før det i det hele tatt blir presentert til oss. Av denne grunn anbefaler jeg på det sterkeste at om du skal se denne filmen, finn Director’s Cut-versjonen. Om du ikke har den, skru av lyden så lenge skjermen er svart.
Videospillbransjen har i disse dager en lei tendens til å gjenta seg selv. Trender blir til klisjeer av epidemisk omfang, og for tiden er det moderne militære skytespill som gjelder. Sjangerens absolutte herskere er Call of Duty og Battlefield-seriene, men det er nok immitatorere og etterdiltere til å fylle opp hyllemeter på hyllemeter. Spec Ops virker i utgangspunktet å være en av disse, nok en hjernedød ureflektert unnskyldning for Tom Clancy-aktig krigsporno. Vel, det har seg slik at førsteintrykket ikke bare er feil, men nøye kalkulert for å være feil, og innholdet i spillet er, i mangel av en mer passende frase, nådeløst kritisk.
Filed under Preik, Spillpreik
En film som ofte dukker opp når jeg snakker om mine yndlingsfilmer er Francis Ford Coppolas påkostede mesterverk Apokalypse Nå, selv om jeg ikke alltid klarer å forklare hvorfor jeg liker den såpass godt som jeg gjør. Omstendighetene rundt filmen er nok deler av det, så i den sammenhengen har jeg også tenkt å snakke om Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse, dokumentaren om Apokalypse Nås trøblete produksjonsprosess.
Romantiske komedier er ikke min yndlingssjanger, men, som i de fleste sjangere, finnes det juveler der ute, selv om man kanskje må gå til mer obskure eller fjernere markeder for å finne dem. Et sted jeg har hatt relativt mye hell i å finne slike juveler, er Korea, og en av disse er Chan Wook-Parks I’m a Cyborg, But That’s OK, en film som produserer en mildt sagt bittersøt blanding av følelser.
Når jeg hører frasen “fortellerkunst i videospill” er det lett å la tankene vandre til de hektiske kommandoene du får brølt etter deg i nuets heteste skytespill, eller de absolutt tempo-myrdende miniforelesningene som kommer mellom gameplayet i Hideo Kojimas nyeste verk. Det jeg vil frem til er at videospill, som medium, ikke har kommet veldig langt når det kommer til å fortelle en historie på en måte som passer inn i måten en opplever mediet på som helhet. Det finnes, selvfølgelig unntak, og en av dem, Gone Home, er temaet for denne ukens Preik.
Filed under Preik, Spillpreik
Nyversjoner, eller “remakes” er skumle greier, spesielt når de blir promotert som noe annet. “re-imagening” eller “reboot,” er ofte bransjepreik for “desperat melking av kjente navn,” og det er lett å bli kynisk. Jeg gjør mitt beste for å la være, men det fungerer så som så. Grunnen til at jeg starter dagens innlegg med slik en solstråle er for å introdusere dagens film, Oldboy, siden den amerikanske nyversjonen nettopp kom ut i statene. Det er vanskelig for meg å spekulere på kvaliteten til nyversjonen, men originalen har jeg en del å si om, så da tar vi den først.
Jeg er en stor fan av skrekk i alle medium. Untaket er kanskje spill. Jeg vet ikke hva det er, kanskje det er måten (gode) skrekk-spill bruker din egen agens mot deg, og trekker deg inn i opplevelsen gjennom interaktivitet. Det er kanskje riktigere å si at jeg liker skrekkspill, men at de skremmer livskiten ut av meg. En av mine personlige favoritter når det kommer til denne sjangeren jeg egentlig ikke spiller så mye er Alan Wake, en skrekksåge fra de finske utviklerene Remedy Entertainment, hvis beksvarte humor og bullet time-effekter først gjorde dem berømte i “Max Payne”-spillene.
Filed under Preik, Spillpreik
Film er best på kino, sies det, dette er av og til sant. Klart, lyd- og bildesystemene er som regel glimrende, men det er også noe å si for muligheten til å kunne pause, spole, og ta så mye plass som man kan, noe som generelt er lettere å få til når man ser film hjemme. Med det sagt, føler jeg at noen filmer blir mye bedre på kino. Blandt dem er dagens film, Gravity, en film om å overleve i “det siste grenseland,” fra regissør Alfonso Cuarón, skaperen av Children of Men og den tredje Harry Potter-filmen.
