I det vestlige filmmarkedet er det sjelden et godt tegn når noe kommer ut på hjemme-formater uten å først være innom enten kino eller TV. “Direct-To-Video”-produksjoner har gjerne mindre budsjett, mindre oppfinnsommhet og mindre av det meste ellers, men i Japan er det ikke altid slik. FLCL (utl: “Fooly Cooly” av en eller annen grunn) er en hjemmevideoutgivelse fra Studio Gainax, et studio som ble kastet med barten først inn i berømmelse og rikdom når de laget Neon Genesis Evangelion, en oppvekstfortelling med kjemperoboter og religiøse og depressive overtoner, og senere har gjort en sådär jobb med å følge opp suksessen, med noen hyggelige overraskelser i blandt.
Category Archives: Sci-Fi
FLCL
The Matrix
Jeg har nevnt det før, men jeg vet aldri hva jeg skal si når jeg blir spurt om hvilken film som er min yndlingsfilm. En film jeg sjelden nevner, men ofte tenker på, er Andy og Lana Wachowskis The Matrix. Jeg tror mye av dette kommer fra at The Matrix er en yndlingsfilm av mer personlige grunner enn mange andre av filmene på den ikke-eksisterende lista mi. Åh, ikke misforstå, det er en teknisk sterk film, men det er ikke til å stikke under en stol at en av grunnene til at jeg er slik en stor fan er at The Matrix gjorde filmnerd av meg. Vel, det er kanskje en overdrivelse, men la oss si at den ikke er helt uten skyld i den pågående nerdeodyseen som er mitt liv.
Hypetid: Guardians of the Galaxy
Jeg had ikke noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste, så hvorfor ikke snakke om en film som ikke har kommet ut ennå? Disse “hypetid”-inleggene kommer til å bli en halvfast løsning på når lignende problemer skulle dukke opp i fremtiden, eller jeg sitter inne med sterke meninger i en eller annen retning for en kommende film. I dag handler det om Marvels neste storfilm, Guardians of the Galaxy (trailer.)
Interstella 5555
Jeg skriver ikke mye om musikk på denne bloggen, men jeg kan altså innrømme at jeg er en ganske stor fan av Daft Punk. Jeg aner ikke akkurat hvordan det tok form, men på et eller annet vis har den franske House/Synthpop-duoen altså slått seg sammen med animasjonsgiganten Toei Animation og laget en helaftens spillefilm basert på, og satt til, albumet Discovery, som forøvrig er mitt yndlingsalbum de har laget. Resultatet ble Interstella 5555: The 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem, en science fiction-fortelling helt uten dialog.
Elysium
Det sies at Science Fiction fungerer best når fremtids-teknologien den fremstiller fungerer som en linse vi bruker til å se nåtiden, eller menneskeheten som helhet gjennom. Jeg tror det er noe i dette. Jeg liker gadgets og romskip og denslags like mye som den jevne Sci-Fi-fan, kan jeg tenke meg, men det hele blir en heller tom opplevelse om det hele ikke har noe å si. Ikke at en velmenende metafor er nok til å bære en film på egenhånd, det kan også gå veien som Neil Bolmkamps Elysium.
Safety Not Guaranteed
Enda en romantisk komedie? Vel, hva kan jeg si? Jeg har vært i den sorten humør i det siste. Dagens film er Safety Not Guaranteed, kanskje den mest indie indiefilmen jeg har sett. Filmer kan bli inspirert av så mangt, men jeg tror dette er den første filmen jeg har sett som er inspirert av en kryptisk anonse. Sånn sett er nok dette den filmverdens første filmversjonen av en anonse , og om ikke annet, er det en milestein å markere.
Rocky Horror Picture Show
Som folk flest, vil jeg tro, liker jeg god film, men det er ikke alt. Jeg er også svært glad i GodDårlig film, styggfin film, om du vil. Filmer hvor sårt manglet kompetanse, ukontrollerbare ego eller en komplett mangel på god smak dominerer inntrykket, har en spesiell plass i mitt hjerte. Det kan diskuteres om dagens film er styggfin eller bare så marinert i “camp“-stil at det kan virke slik for et utrent øye, men det er like vel en opplevelse. Jeg snakker selvfølgelig om The Rocky Horror Picture Show.
Cloud Atlas
Hollywood har, mer eller mindre siden Ringenes Herre ble en gigantisk kassasuksess, hatt en fascinasjon med å lage film av bøker som har blitt sett på som “ufilmbare,” og suksessraten har faktisk vært relativt høy, noe jeg ser på som en motiverende trend. Det er et sunnhetstegn for et medium, mener jeg, at man går mediumet i sømmene for å finne ut hva som faktisk er begrensinger i mediumet, og hva som er antatte begrensinger. Med det sagt tror jeg ikke det blir noen film av House Of Leaves med det aller første. Dagens film, Cloud Atlas, er enda en av disse filmene basert på etter sigende ufilmbare bøker, jeg har ikke lest boken, så jeg kan ikke kommentere på hvor godt filmen fungerer som tilpassing av boken, men som film er det slettes ikke dumt.
Gravity
Film er best på kino, sies det, dette er av og til sant. Klart, lyd- og bildesystemene er som regel glimrende, men det er også noe å si for muligheten til å kunne pause, spole, og ta så mye plass som man kan, noe som generelt er lettere å få til når man ser film hjemme. Med det sagt, føler jeg at noen filmer blir mye bedre på kino. Blandt dem er dagens film, Gravity, en film om å overleve i “det siste grenseland,” fra regissør Alfonso Cuarón, skaperen av Children of Men og den tredje Harry Potter-filmen.