Jeg har et svakt punkt i mitt ellers kvartsaktige hjerte for Kenau Reeves. Ok, fyren har den emosjonelle spennvidden til en planke, men han har en tendens til å velge filmer der det ikke er noe stort hinder, og bruker de evnene han har på en god måte. Eller kanskje jeg bare liker fyren fordi The Matrix kickstarta filmnerden i meg tidlige på 2000-tallet. Vel, en kan ikke treffe blink hver gang, og i dag skal jeg snakke litt om en film som gode gamle Kenau gjerne kunne hoppet over.
Guardians of the Galaxy
Vi har kommet frem til et punkt hvor hva nå enn Marvel Studios utgir har en tendens til å være sommerfilmenes høydepunkt, og jeg vet ikke om det er sunnt for Blockbuster-scenen som helhet, men det er vanskelig å ikke bli litte grann spent når Marvel lover en action-komedie med Space Opera-elementer og plenty av glimt i øye. Så, holdt Guardians of the Galaxy opp mot mine etter hvert så høye forventninger?
Dawn of the Planet of the Apes
Det tok meg en liten evighet å faktisk få sett Dawn of the Planet of the Apes, og jeg er rimelig sikker på at det ikke er et resultat av hvor kronglete tittelen er. Med det sagt, ville det virkelig drept dem å finne en tittel som var 2-3 stavelser kortere? Dawn of the Apes, for eksempel, eller blir det for Romero-aktig? Nuvel, la oss snakke aper.
Filmpreik: Oslo Kino
Jeg liker å gå på kino. Lyden er bedre, bilde er større, og opplevelsene er stort sett mer engasjerende. Jeg har sett en del halvdårlige filmer som jeg koste meg relativt mye med fordi det var på kino. En annen fordel er at kinoen er det mediumet som får filmene først, men i Oslo by er dette tydeligvis ikke så sikkert lenge. Tidligere i år fikk Oslo Kino på pukkelen når de ikke viste Captain America: The Winter Soldier, og nå er de på gang igjen, og denne gangen er det Transformers: Age of Extinction samt et knippe filmer fra samme distribusjonsselskap, som ikke er på plakaten. Så, dette er vel noe en kan mene litt om, tror du ikke?
Rise of the Planet of the Apes
Jeg tror ikke jeg helt skjønner popkulturens fascinasjon med aper. Ok, fra et rent psykologisk perspektiv skjønner jeg at mange av dem er like nok mennesker til å tillegges mye sympati uten å bli så like at de trekker ubehagelige paralleller, men jeg er ikke helt med på dybdene denne fascinasjonen går til. Se også: Bacon. Aper på film var lenge vanskelig, ikke at det stoppet originalen dagens film er basert på, men med moderne motion capture-teknologi kan en gjøre en del imponerende ting. Oppfølgeren til dagens film, Dawn of the Planet of the Apes kommer ut om ikke så alt for lenge, så dette er vel en så god tid som noen til å komme i kontakt med vår indre sjimpanse.
In Time
En av de store fordelene med Sci-Fi som sjanger er at en kan gjøre spennende ting med settingen, spesielt ser mye moderne Sci-Fi ut til å briljere i “setting som metafor”-kategorien. Ok, det er mange filmer som bare kaster inn futuristisk nesten-magi for å sprite opp actionscenene eller få plottet til å henge sammen, men vi har også en hel del filmer som gjør det riktig og bruker en uvanlig setting for å si noe om livet i nåtiden, eller mer generelt om det å være menneske. Jeg mener In Time i alle fall gjør et godt forsøk på dette, selv om den kanskje snubler i utførelsen. 
The Sacrament
jeg liker å ikke “spoile” ting, det vil si gi bort kritiske plotdetaljer fra akt 2 og 3 av verket, når jeg skriver om dem, men noen ganger er det så godt som uungåelig når de tingene som får noe til å virke eller ikke virke er gjemt i en tvist i senere deler av filmen. Det er lettere for meg når det er noe som virker, det er tross alt lettere å ta noen på ordet om at noe går bra senere i filmen, mens de tingene som ikke virker gjerne krever litt nøyere diskusjon. Min policy mot spoilers er imidlertid ikke motivert av noen som helst form for profesjonell blogger-etikk, så jeg føler jeg kan bryte den når det trenges.
Dragetreneren
Når det kommer til animasjonsfilm, var Dreamworks ofte sett på som Cobra Kai til Pixars Team Miyagi, spesielt når Pixar brillijerte med glimrende film etter glimrende film og Dreamworks var ute av stand til å lage mer eller mindre den samme middelmådige filmen om og om igjen. Det finnes de som mener at Pixar har tapt seg i nyere tid, vet ikke helt om jeg er helt enig, men det ser i alle fall ut til at Dreamworks har fått orden på seg selv. 2010 var tydeligvis et nøkkelår i den sammenheng, da det var da dagens film, Dragetreneren, kom ut.
Edge of Tomorrow
Ah, den store teite sommerfilmen hvor Tom Cruise er umulig kompetent og, det er lov å si det, i skammelig god form til å ha tippa 50, dette begynner å bli kjent vare. Med det sagt var jeg nesten (merk, nesten) forventningsfull når det kom til Edge of Tomorrow, min sjarmerende salongkynisisme til tross, jeg skylder personlig på traileren, som skrøt av en slags Sci-Fi Groundhog Day-type fortelling, og en Tom Cruise noe utenom hans vanlige action-persona. Så, levde filmen opp til mine magre forventninger? La oss se.
Maleficent
Jeg ser på meg selv som skeptisk til hele denne ideen om “den gode kinofølelsen.” Joda, jeg foretrekker å se film på kino når jeg kan, men det er mer fordi jeg liker større lyd/bilde, samt at antall kinobesøkende faktisk har mer å si vis-a-vis hvilken filmer som faktisk blir laget, eller dette kan vi i alle fall være rimelig sikre på, gitt hvordan Hollywood-politikk ville fått det østromerske rikets politiske system til å si “ok, slapp av litt.” Noen ganger, vel å merke, er det noe eget med å se film sammen med en masse fremmede. Jeg mener dagens film, Maleficent, er en slik en.
