Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Det er litt morsomt hvordan jeg ikke klarte å samle opp så mye hype for Jurassic World. Jeg husker fremdeles første gang jeg så originalen, og jeg tror jeg liker franchisen litt bedre enn jeg tror den fortjener, mye takket være nostalgi, skjønt John Williams på soundtracket hjelper også. Så. Hvorfor klarte jeg ikke å finne to pinner verdt av faen å gi for en film som etter sigende er laget for å si “hei, husker du Jurassic Park? Dette er en film om hvorfor det at du liker Jurassic Park er viktig.” Det er spesielt snodig, siden jeg har en tendens til å lepje i meg nostalgi-agn for 80-talls popkultur, slik som, for eksempel, resten av dagens blockbusterfilmlandskap. Kanskje det er annerledes for ting jeg faktisk likte når det var nytt. Nuvel, la oss snakke om filmen.
Jeg liker korte, avsluttede, TV-serier. Noen historier passer best i serieformat, og da mener jeg det er et godt tegn når den historien blir presentert i en komprimert og presis stil. Det sier noe om en skapers tiltro til publikum når de legger frem den historien de vil fortelle og stoler på publikum såpass at de ikke overforklarer og tverer på ting. Jeg liker å tro at kortere serier også vitner om en mer kompakt historie, og det betyr ikke nødvendigvis en bedre fortalt historie, men det er ofte et godt tegn.
Filed under Film, Seriepreik
Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.
Noen filmer sees best på kino, andre trives best i hjemmets lune rede på et godt hjemmekinoanlegg. Og så har vi filmer som Unfriended, som virker å være laget for å sees på en laptop eller et nettbrett, fordi hele handlingen er fremstilt som en serie facebook og skype-samtaler. Det høres litt ut som en vits, men Unfriended er altså virkelig en skrekkfilm for Web 2.0-generasjonen, og det sprøeste er at det faktisk fungerer litt.
Found Footage er en snodig gren av horrorsjangeren. Rent businessmessig fyller den samme nisje som slasherfilmene gjorde i sin tid, filmer som taler til ungdommen og er billige nok til å lage til at de går i svart ofte nok til at terskelen for å lage en er lav. Ulempen med denne lave terskelen er vel å merke at mange av filmene følger en formel ganske strengt, og har et par suspension of disbelief-ødeleggende spørsmål bygget inn i seg, og de er ofte slitsomme å se på, takket være shaky kameraføring og slikt. Den lave terskelen betyr vel å merke også at det blir laget noen oppfinsomme og spennende filmer som bruker sjangertrekkene på en konstruktiv måte. Dagens film, Creep, er en av dem.
Det er kanskje en dårlig ide å skrive om filmer basert på bøker en virkelig liker. Selv om en filmatisering er den beste den kunne være, er filmer og bøker så forskjellige medium at det kan diskuteres om en film og en bok kan gi deg den samme følelsen overhode. Jeg kan bare beklage om jeg blir litt filosofisk. John Greens Paper Towns har den effekten på meg.
Ant-Man tiltrakk seg en del irritasjon og pre-skadefryd fra nerdesirkler da Edgar Wright forlot prosjektet. Drømmen om storbritanias største filmnerd ved tømmene til et lite Marvel-prosjekt fikk manges tenner til å gå i vann, mine inkludert, men det skulle ikke gå slik. Så, hva fikk vi i stede for?
Det slo meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om nyeste skudd på Marvelstammen, og i disse blockbuster-dødsonedager er det saktens på tide å gjøre noe med det. Daredevil har et knippe utfordringer knyttet til seg. Først og fremst er kanskje hvordan en gjør Daredevil ordentlig og unngår å lage en rød versjon av batman. I en filmhverdag hvor Superman og Spider-Man begge er litt for like flaggermusmannen er det kanskje en litt mer legitim bekymring enn jeg ville foretrukket.
Å lage filmer om historiske hendelser er en utaknemlig jobb. En må ta valg og beskjære og omforme hendelser til en viss grad, bare det å velge hvor et utsnitt av en serie hendelser starter og slutter kan sees på som manipulerende. En god historisk film er klar over dette og gjør vinklingen sin egne, samt kanskje prøver å si noe om nåtiden, eller mer generelle temaer i tillegg.
