Jeg var ikke den største tilhengeren av Alejandro González Iñárritus Birdman. Det var et lag av artsy vibber for de artsy vibbenes del for mye for min smak over historien om en avdanket skuespillers desperate jakt etter legitimitet. Så, det var derfor med noe forsiktig skepsis jeg gikk inn i forhåndsvisningen til hans nyeste film The Revenant, men jeg kan si med en gang at jeg ble noe positivt overrasket på mange punkter.
Category Archives: Film
Suffragette
Overgangen Desember-Januar har fått klengenavnet “Award Season,” siden det er da de filmene som prøver å bli nominert til en Oscar pleier å nå oss vanlige dødlige. Det er en tid hvor blockbusterfilmene viker plass for mer lavmelte filmer om såkalte “Akademi-vennlige” temaer, som kunst og kunstnere, sosial rettferdighet. periodefilmer og biografier. Det er lett å bli kynisk når filmer som dette kommer i tette stimer, men business er business, og så får en bare ta det gode med det onde, eller de gode filmene med de mindre gode. Så, når jeg fikk sjansen til å se Suffragette såpass lenge før den kommer på ordinær kino, var jeg ikke sen å be.
Star Wars: The Force Awakens
Å si at Star Wars-franchisen har hatt sine opp og nedturer er en grov underdrivelse. Filmene skapte, men ble også offer for den hyperdedikerte fankulturen som definerer det moderne blockbusterlandskapet. Etter tre filmer som for det aller meste blir sett på som skuffelser, for å si det så diplomatisk som mulig, trengte filmserien sårt en innsprøyting av optimisme. Med Lucasfilm kjøpt opp av Disney, moderne films mest veloljede filmmaskineri, var det kanskje noe som kunne minne om håp, selv hos en profesjonell pessimist som undertegnede. Jeg vet ikke hvor farlig det er med spoilere for folk i skrivende stund, men jeg kan for sikkerhets skyld nevne at jeg diskuterer en del plotelementer og karaktertrekk i Star Wars: The Force Awakens i noe detalj.
Annabelle
Noen ganger har jeg vansker med å skjønne hvorfor en film blir laget. Ikke på et kreativt plan, du finner folk med ideer de brenner for under hver en rot i alle kreative bransjer, men fra et studio og en produsents perspektiv. Det finnes mange filmer der ute som jeg knapt kan forestille meg at noen så på i sin helhet og sa “Dette er en film som vil gå i svart.” Andre filmer, vel å merke, er det deprimerende lett å se tankegangen. Ta, for eksempel, dagens film Annabelle.
50 Shades of Grey
De som kjenner meg vet at det er få ting som tenner raseriet i meg som boken 50 Shades of Grey. Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe om den, men jeg lot være, først og fremst fordi dette er en filmblogg, men også fordi den gjør meg usammenhengende i mitt raseri. Nå har jeg imidlertid sett filmen, og det virker å være færre ting jeg absolutt må få sagt om den, så det virker mer overkommelig.
The Martian
Ridley Scott er et viktig navn innen science fiction, vel, han var det tidlig 80-tall, hvor han kom brasende inn i varmen med Alien og Blade Runner. Han har aldri helt klart å følge opp den suksessen, forsøk til tross, og narrativet så lenge ut til å plassere ham i “has been”-hylla. Vel, om hans forsøk på å få omstart på Alien-suksessen med Prometheus ikke lykkes, ser det ut til at han har husker hvor han la talentet sitt når han laget The Martian.
Jurassic World
Det er litt morsomt hvordan jeg ikke klarte å samle opp så mye hype for Jurassic World. Jeg husker fremdeles første gang jeg så originalen, og jeg tror jeg liker franchisen litt bedre enn jeg tror den fortjener, mye takket være nostalgi, skjønt John Williams på soundtracket hjelper også. Så. Hvorfor klarte jeg ikke å finne to pinner verdt av faen å gi for en film som etter sigende er laget for å si “hei, husker du Jurassic Park? Dette er en film om hvorfor det at du liker Jurassic Park er viktig.” Det er spesielt snodig, siden jeg har en tendens til å lepje i meg nostalgi-agn for 80-talls popkultur, slik som, for eksempel, resten av dagens blockbusterfilmlandskap. Kanskje det er annerledes for ting jeg faktisk likte når det var nytt. Nuvel, la oss snakke om filmen.
Over the Garden Wall
Jeg liker korte, avsluttede, TV-serier. Noen historier passer best i serieformat, og da mener jeg det er et godt tegn når den historien blir presentert i en komprimert og presis stil. Det sier noe om en skapers tiltro til publikum når de legger frem den historien de vil fortelle og stoler på publikum såpass at de ikke overforklarer og tverer på ting. Jeg liker å tro at kortere serier også vitner om en mer kompakt historie, og det betyr ikke nødvendigvis en bedre fortalt historie, men det er ofte et godt tegn.
Filed under Film, Seriepreik
Inside Out
Pixar hadde lenge ord på seg for å fokusere på filmer om det maskuline. Ikke i den tradisjonelle “eksplosjoner og oneliners”-formen, men i det at filmene deres handlet om menn og mannlige perspektiver. Se Toy Story, Up, Finding Nemo, med flere. Denne memoen ser ut til å ha nådd toppsjiktet i Pixar, vel å merke, siden deres to siste filmer har handlet om en ung skotsk prinsesses anspente forhold med sin mor (og bjørner, en hel del bjørner) i Brave og nå, om en ung jente hvis følelsesliv blir kastet ut i kaos i Inside Out. Ikke at jeg vil kalle Inside Out en “jentefilm” i følge de fleste tradisjonelle definisjonene, men den er definitivt en del av den moderne trenden i Hollywood at en kan lage film med kvinner og jenter uten at dette vil skremme bort publikum med jentelus, hysteriske nykker og lignende. Dette er en trend jeg kan stille meg bak, spesielt når det gir oss filmer som Inside Out.
Unfriended
Noen filmer sees best på kino, andre trives best i hjemmets lune rede på et godt hjemmekinoanlegg. Og så har vi filmer som Unfriended, som virker å være laget for å sees på en laptop eller et nettbrett, fordi hele handlingen er fremstilt som en serie facebook og skype-samtaler. Det høres litt ut som en vits, men Unfriended er altså virkelig en skrekkfilm for Web 2.0-generasjonen, og det sprøeste er at det faktisk fungerer litt.
