Mine regler når det kommer til spoilers gjør meg en bjørnetjeneste i blant. For eksempel er det såpass mange viktige tvister og uventete vendinger i David Finchers Gone Girl at jeg knapt kan si noe om den uten å avsløre visse hemligheter som tar filmen fra B+ til A++, forvent en Spoilersøndag om denne.
Av og til sniker filmer seg mellom fingrene mine, og jeg tar meg selv i å tenke “vent, har jeg ikke skrevet om denne filmen?” The Raid 2 er en slik en. Orginalen var, som du kanskje husker, en tettpakket actionfilm med svært minimalistisk historie og beinharde actionscener med skytevåpen, skarpe ting, og Pencak Silat. Ideen var ikke superoriginal, men nivået på gjenomførelsen gjorde den til kanskje en av de beste actionfilmene fra 2011.
Tangenttoget fortsetter denne uken med litt mer prat om en film i Marvels filmunivers, og i dag er det Iron Man 3 som gjelder. Det er relativt sjelden at andre oppfølger i en serie er spesielt mye å samle på, og at en superhelfilm #3 er verdt noe annet enn resignert skuffelse er heller uvanlig. Iron Man 3 er ikke bare en ikke-grusom oppfølger, men også, vil jeg si, den beste i rekken.
Et problem jeg har med “superspion”-filmer som Bourne-serien, Jack Reacher, et.al, er at de faller mellom to stoler hva realisme angår. Disse internasjonale mysteriemennene har en tendens til å være litt for badass til å være vanlige dødelige, men ikke helt badass nok til at jeg er komfortabel med å kvalifisere dem som superhelter. Se, mine problemer med actionfilmer fra 80-tallet. Vel, folkene bak Captain America: The Winter Soldier ser ut til å ha tatt disse bekymringene til seg, siden dette er en superspionthriller hvor “spionen” faktisk er en superhelt.
“Basert på en sann historie/faktiske hendelser” er kanskje den enkleste måten å helle kaldt vann i årene på meg når det kommer til film. Ikke for det, de aller fleste filmer er basert på ting som har skjedd i virkeligheten på ett eller annet nivå, men for meg er det som regel et faresignal når “hypen” er fokusert slik skjønt, det virket kanskje bra for The Blair Witch Project. Vel, dagens film, Captain Philips er basert på en sann historie, men jeg ville ikke holdt det mot den.
“Director’s Cut”-fenomenet er et ganske fascinerende opplegg fra Hollywoods side. For det meste er det en enkel og grei måte å selge DVDer på. Det hele fungerer litt på samme måte som “Unrated”-utgivelser selger DVDer, bortsett fra at “Director’s Cut” lover kunstnerisk integritet, mens “Unrated” lover ekstra blod og nakenhet. Med det sagt er det noen filmer hvis “Director’s Cut”-versjoner bidrar positivt til filmens kvalitet, og en av dem er dagens film, Alex Proyas Dark City. Originalversjonen inkluderer til og med en åpningmonolog som løser filmens mysterium før det i det hele tatt blir presentert til oss. Av denne grunn anbefaler jeg på det sterkeste at om du skal se denne filmen, finn Director’s Cut-versjonen. Om du ikke har den, skru av lyden så lenge skjermen er svart.
Jeg liker filmer der plot, tolkninger og denslags kommer snikende innpå meg, som hvordan visse ubehaglige implikasjoner bak plottet i La Den Rette Komme Inn ikke slo meg før det hadde gått nesten pinlig lang tid, eller hvordan det tok meg en liten stund å skjønne hvor fulstendig og komplett sinnsyk dagens film, Seven Psychopaths, er. Jeg hadde fra første stund høye forventninger til filmen, gitt at regisørens forrige film, In Bruges, enten er den morsomeste triste filmen eller den tristeste morsomme filmen jeg noensinne har sett, for ikke å snakke om et skuespillergalleri som får filmsæring-tennene mine til å løpe i vann, men mer om dem senere
Nyversjoner, eller “remakes” er skumle greier, spesielt når de blir promotert som noe annet. “re-imagening” eller “reboot,” er ofte bransjepreik for “desperat melking av kjente navn,” og det er lett å bli kynisk. Jeg gjør mitt beste for å la være, men det fungerer så som så. Grunnen til at jeg starter dagens innlegg med slik en solstråle er for å introdusere dagens film, Oldboy, siden den amerikanske nyversjonen nettopp kom ut i statene. Det er vanskelig for meg å spekulere på kvaliteten til nyversjonen, men originalen har jeg en del å si om, så da tar vi den først.
