Tangenttoget fortsetter denne uken med litt mer prat om en film i Marvels filmunivers, og i dag er det Iron Man 3 som gjelder. Det er relativt sjelden at andre oppfølger i en serie er spesielt mye å samle på, og at en superhelfilm #3 er verdt noe annet enn resignert skuffelse er heller uvanlig. Iron Man 3 er ikke bare en ikke-grusom oppfølger, men også, vil jeg si, den beste i rekken.
I Iron Man 3 følger vi igjen multimilionæren og oppfinneren Tony Stark (Robert Downey Jr.), også kjent som Iron Man. Etter at en venn og kollega blir utsatt for et terrorangrep orkestrert av den mystiske Mandarineren (Ben Kingsley,) sverger Tony hevn. Det viser seg, kanskje ikke overraskende, at ikke alt er som det ser ut til. I tillegg til terror-plottet, dreier filmen seg også mye om Tony selv, og hvordan han sliter med ettervirkningene fra hans deltagelse i The Avengers. Jeg er, som jeg har nevnt tidligere, ikke en stor fan av metaplot-elementer som tar forgrunnen i disse filmene, men det fungerer fint her.
Så, Iron Man 3 er kanskje en mer karakterdrevet film enn det som er vanlig for superheltfilmer, men den er like vel mye godt å se på i actionscenesammenheng. Så mye som jeg liker Iron Man-filmene, er det ikke å komme unna at det er litt vanskelig å strukturere en god actionscene rundt ham. Jeg tror det har noe med at Iron Man ikke har hatt noen gode nemesiser som spiller på hans styrker og svakheter på en interessang måte, men dette problemet ser Iron Man 3 til å ha løst, på både en og to måter. Når det først blir hektisk, er Tony nesten like ofte utenfor rustningen sin som i den, og selv når han har på seg krigsmaskinen har han fiender som ikke ser på den som noen hindring.
En av grunnene til at plottet fungerer når det ikke er akrobatiske eksplosjonsekstravaganzaer som gjelder er at skuespillet virkelig virker. Robert Downey Jr gjør en god jobb, jeg vil si spesielt god, i denne. Jeg synes det er passende siden regissøren, Shane Black også regisserte Kiss Kiss Bang Bang, filmen som puttet Downey i rampelyset etter hans rehab-periode. Ikke at Downey bærer filmen alene. Gwyneth Paltrow spiller Tonys kjæreste og businesspartner Pepper Potts med en hel del overbevisning, det hjelper nok at manuset gir henne noe å gjøre utenom den typiske Damsel In Distress-rollen hun har hatt tidligere i serien.
En ting jeg liker med Post-Avengers-filmene til Marvel er at de har vist seg villige til å endre på filmuniversets status quo, og det er kanskje tydeligest i Iron Man 3. Jeg skal ikke gå ut med detaljer, men la oss bare si at den knytter sammen opp til flere plott-tråder rundt Tony Stark/Iron Man på en elegant og tilfredsstillende måte. Jeg vet ikke om filmen nødvendigvis gir like mye om du ikke har sett de tidligere filmene i serien, men den er spektakulær og velskrevet uansett hvordan du snur det, så det er nok ikke ett dårlig valg uansett.