Siden jeg for tiden jobber meg gjennom en nylig ervervet Tarantino-samleboks, og ikke har lyst å si så mye om vår kjære venn Quentin før jeg har kommet meg gjennom, er det nok på tide å snakke om en film som jeg gleder meg til å se, igjen. Denne gangen er det Darren Aronofskys Noah som gjelder, og selv om forventningene er lesset med en del mer reservasjoner enn vanlig, er det svært sannsynlig at jeg får dratt meg på kino igjen til helga.
Tangenttoget fortsetter denne uken med litt mer prat om en film i Marvels filmunivers, og i dag er det Iron Man 3 som gjelder. Det er relativt sjelden at andre oppfølger i en serie er spesielt mye å samle på, og at en superhelfilm #3 er verdt noe annet enn resignert skuffelse er heller uvanlig. Iron Man 3 er ikke bare en ikke-grusom oppfølger, men også, vil jeg si, den beste i rekken.
Et problem jeg har med “superspion”-filmer som Bourne-serien, Jack Reacher, et.al, er at de faller mellom to stoler hva realisme angår. Disse internasjonale mysteriemennene har en tendens til å være litt for badass til å være vanlige dødelige, men ikke helt badass nok til at jeg er komfortabel med å kvalifisere dem som superhelter. Se, mine problemer med actionfilmer fra 80-tallet. Vel, folkene bak Captain America: The Winter Soldier ser ut til å ha tatt disse bekymringene til seg, siden dette er en superspionthriller hvor “spionen” faktisk er en superhelt.
Jeg har nevnt det før, men jeg vet aldri hva jeg skal si når jeg blir spurt om hvilken film som er min yndlingsfilm. En film jeg sjelden nevner, men ofte tenker på, er Andy og Lana Wachowskis The Matrix. Jeg tror mye av dette kommer fra at The Matrix er en yndlingsfilm av mer personlige grunner enn mange andre av filmene på den ikke-eksisterende lista mi. Åh, ikke misforstå, det er en teknisk sterk film, men det er ikke til å stikke under en stol at en av grunnene til at jeg er slik en stor fan er at The Matrix gjorde filmnerd av meg. Vel, det er kanskje en overdrivelse, men la oss si at den ikke er helt uten skyld i den pågående nerdeodyseen som er mitt liv.
Det har vært en stille uke sånn i minneverdige filmer for meg, så det er på tide å snakke om en film jeg håper er god, i motsetning til filmer jeg vet er gode. I dag er det neste skudd på post-Avengers-stammen, Captain America: The Winter Soldier. Av alle Marvel-oppfølgerene, er kanskje Captain America den som må gå gjennom de største forandringene, og de har tydeligvis tatt dette til seg, siden Winter Soldier virker som en ganske annerledes film enn The First Avenger var.
En ser gjerne film, mener jeg, for moro skyld. Det er underholdning som gjelder, og de aller fleste filmer er underholdende på et eller annet plan, i det at følelsen de prøver å provosere frem er positive, eller i alle fall behagelige. Så kommer filmer som Darren Aronofskys Requiem for a Dream og kaster en vellaget fastnøkkel i maskineriet til den ellers så velsmurte hypotesen min. Ja, Requiem for a Dream er ikke gøy, langt langt fra gøy, men det er definitivt en film du burde se. La meg forklare, eller i all fall prøve.
Jeg burde gjøre noe ut av disse digresjons-baserte beslutningene jeg gjør vis-a-vis hvilke filmer jeg skriver om, sette dem inn i ett eller annet system, kanskje. Ellers er også det glade vanvidd og løse assosiasjoner ett godt alternativ. I dag, for eksempel, skriver jeg om en coming-of-age-historie som inkluderer kjærlighet ved første blikk og en kvinnelig hovedperson med (av og til) blått hår, men likhetene stopper nok der, Edgar Wrights Scott Pilgrim vs the World kunne knapt vært annerledes fra Blå er den varmeste fargen i tone og presentasjon.
Filed under Ukategorisert
Fransk film er en av de (mange) filmindustriene jeg aldri har fått helt grepet på, men det slår meg ut i fra det lille jeg har sett at måten de gjør ting på er litt lik norsk film, om ikke med sterkere cinematografi og lignende. Vel, jeg liker ikke tanken på å la hele filmmarkeder passere under radaren, så når Blå er den varmeste fargen kom ut, var jeg ikke veldig sen å be om å få sett den. Jeg kommer til å refere til filmen som Blå videre i innlegget, så min bruk av navnet er ikke ment som en referanse til Tre farger: Blå.
Natt til mandag var det nok en gang tid for amerikansk films største show, Oscar-utdelingen, og som vanlig hadde jeg ikke sett halvparten av filmene som ble nominert, men jeg tror jeg fikk sett flere i år enn jeg har før, så det er kanskje en forbedring. Jeg vet fremdeles ikke om jeg ser på meg selv som en kvalifisert oscar-synser, men vi er jo tross alt på internettet, hvor ukvalifiserte synsere florerer i alle kriker og kroker.
Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive mange lure ting om Blå Er Den Varmeste Fargen i dag, men jeg fikk ikke somlet meg til å sett den til dag, så la oss i stede snakke om en kommende film som jeg gleder meg til. Etter Pacific Rim var det kanskje uungåelig at monsterfilm-klassikeren Godzilla ble igjen-laget, skjønt det er vel kanskje fult forståelig om en ikke føler hypen med tanke på hva som skjedde sist gang noen prøvde på det. Det er vanskelig å si ut i fra traileren, men jeg tror filmskaperene er litt mer på sporet av hva det er som får historiene om denne monsterøgla til å virke enn skaperene av 1998-versjonen var.
