Det mest spennende med skrekkfilm for meg er ikke blod og gørr, monster eller motorsager, men snarere hvordan sjangeren virker til å være spesielt godt egnet til å oversette hverdagsfrykt til en mer håndgripelig og skjermvenlig form. Se for eksempel hvor godt It Follows fanger marerittlogikk, eller hvordan James Wans The Conjuring-filmer fanger angsten i å tilbringe en mørk natt i et hus du ikke kjenner. Denne typen skrekk lever og ånder på det som ikke er helt riktig, “the uncanny,” om en skulle gripe til engelsken, og for nok et glimrende eksempel på dette kan vi se på dagens film, Get Out.
Category Archives: Thriller
Don’t Breathe
Det er ikke altid det skal så mye som skal til for å gjøre en gammel ide som ny. Ta, for eksempel “home invasion”-type filmer, hvor et fremmedelement invaderer en eller annen variant av hjemlig idyll. På et rent idenivå er disse sjeldent veldig interessante for meg helt til noen snur oppskriften på hodet. Dette ble gjort til stor suksess i dagens film, Don’t Breathe, hvor “home invasion”-sjangeren spilles i revers.
The Shallows
2016 har vært en ganske mager filmsommer for min del. De store sommerfilmene ser ut til å ha gravd seg ned i tide i påvente av at Suicide Squad sveiper opp de store sommerpengene, og siden jeg offisielt har gitt opp på Warner Brothers superheltunivers, mer om det senere, så ble det lite nytt på meg i sommer. Det er imidlertid håp i enden av tunellen, siden sensommeren ser ut til å by på bedre tider, og en av disse ser ut til å være The Shallows.
Money Monster
Jeg vil være så ambisiøs at jeg sier at film er bedre når den har et budskap. Historier er bedre når de handler om noe, når den har noe å si om den virkelige verden. Ikke at dette er en garanti, så klart, filmer som prøver, og feiler å si noe om alvorlige temaer er en spesiell type irriterende. Hvilket bringer meg til dagens film, Money Monster.
Netflix’ Daredevil
Det slo meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om nyeste skudd på Marvelstammen, og i disse blockbuster-dødsonedager er det saktens på tide å gjøre noe med det. Daredevil har et knippe utfordringer knyttet til seg. Først og fremst er kanskje hvordan en gjør Daredevil ordentlig og unngår å lage en rød versjon av batman. I en filmhverdag hvor Superman og Spider-Man begge er litt for like flaggermusmannen er det kanskje en litt mer legitim bekymring enn jeg ville foretrukket.
It Follows
Jeg er ikke den største tilhenger av premiærer, jeg ser heller film litt etter at støvet har lagt seg. Førpremiærer, på den andre siden, er gøy, så jeg var ikke sen å be når jeg fikk sjansen til å gå på Another World Entertainments førpremiære på It Follows. Filmen byr på en interessang utfordring for spoiler-policyen min, siden det ikke er mange konkrete hemmeligheter jeg kan ødelegge, men filmens atmosfære gror godt i usikkerheten som oppstår hos en spoilerfri seer. Derfor vil jeg anbefale It Follows som en intens langdistanseskrekkfilm som trykker på alle de riktige knappene, mer detaljer, og spoilers av mangt slag, følger etter splitten.
The Babadook
Ikonoklastisk som jeg enn er, finnes det fremdeles tradisjoner jeg liker og følger. Blant dem er min årlige påskeeggjakt etter nye skrekkfilmer jeg kan se rundt Halloween. Dagens film, den australske The Babadook, var en jeg fant, og å si at den gjorde et inntrykk er å si det mildt.
Gone Girl
Mine regler når det kommer til spoilers gjør meg en bjørnetjeneste i blant. For eksempel er det såpass mange viktige tvister og uventete vendinger i David Finchers Gone Girl at jeg knapt kan si noe om den uten å avsløre visse hemligheter som tar filmen fra B+ til A++, forvent en Spoilersøndag om denne.
The Sacrament
jeg liker å ikke “spoile” ting, det vil si gi bort kritiske plotdetaljer fra akt 2 og 3 av verket, når jeg skriver om dem, men noen ganger er det så godt som uungåelig når de tingene som får noe til å virke eller ikke virke er gjemt i en tvist i senere deler av filmen. Det er lettere for meg når det er noe som virker, det er tross alt lettere å ta noen på ordet om at noe går bra senere i filmen, mens de tingene som ikke virker gjerne krever litt nøyere diskusjon. Min policy mot spoilers er imidlertid ikke motivert av noen som helst form for profesjonell blogger-etikk, så jeg føler jeg kan bryte den når det trenges.
Non-Stop
På et tidspunkt fikk Hollywood med seg at det er mye penger i å selge actionfilmer til middelaldrende menn, og som følge fikk vi en bølge av actionfilmer med middelaldrene menn i hovedrollen og et plott som i all hovedsak er bygget opp rundt varianter på temaet “pappa vet best.” Liam Neeson hadde hovedrollen i den kanskje mest typiske av disse, Taken, og siden da har Neeson mer eller mindre spilt den samme rollen. Dagens film, Jaume Collet-Serras Non-Stop er intet unntak, selv om den kanskje er mindre ærbødig vis-a-vis målgruppen sin enn det som er vanlig.
