Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Dhoom-filmene har klart å gjøre en fan av meg. Det er bare noe med den smitsomme energien, og de borderline-teite, bordeline-amazing actionscenene (og sang- og dansenummerene,) er veldig underholdende. Nuvel. Nyeste skuddet på stammen, Dhoom 3, er vistnok noe uvanlig i Bollywoodsammenheng, i det at den er satt i sin helhet i USA. Så klart snakkes det ikke stort mer Engelsk enn spredt kodebytting, men jeg forgriper begivenhetenes gang.
Jeg hadde ikke store forhåpninger til Legofilmen. Joda, anmeldelsene var rimelig positive, men kom igjen, en film om Lego? Hvordan skal dette gå? Det hjelper ikke, så klart, at Lego, som firma, ikke virker som de har helt oversikten over hva det er som gjør lego slik en fantastisk leke i utgangspunktet. Vel, om Lego ikke helt vet hvorfor Lego er gøy, så vet folkene bak Legofilmen det definitivt, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
Hva vil det si å anbefale en film? Indikerer en anbefaling et visst nivå av kompetanse hos det som blir anbefalt? Kan en anbefale en ting, ikke bare på tross av, men akkurat FORDI det er så dårlig? Jeg har kommet frem til at det er en ting man kan gjøre, i alle fall når det vi får er slik en unik blanding av manglende kompetanse som vi ser i dagens film, The Room.
I det vestlige filmmarkedet er det sjelden et godt tegn når noe kommer ut på hjemme-formater uten å først være innom enten kino eller TV. “Direct-To-Video”-produksjoner har gjerne mindre budsjett, mindre oppfinnsommhet og mindre av det meste ellers, men i Japan er det ikke altid slik. FLCL (utl: “Fooly Cooly” av en eller annen grunn) er en hjemmevideoutgivelse fra Studio Gainax, et studio som ble kastet med barten først inn i berømmelse og rikdom når de laget Neon Genesis Evangelion, en oppvekstfortelling med kjemperoboter og religiøse og depressive overtoner, og senere har gjort en sådär jobb med å følge opp suksessen, med noen hyggelige overraskelser i blandt.
Jeg er ikke helt sikker hvordan det har seg at jeg ikke har sett noe særlig med Bollywoodfilm. Jeg har svært lite i mot sangnummer som metaforer for emosjonelle røyrsler, jeg leser gjerne undertekster, og lengde er ikke noe stort hinder for meg så lenge det er underholdende. Så, hvorfor har jeg ikke sett noe særlig indisk film? Sannelig om jeg vet, men dagens film, Dhoom, får meg til å lure på om jeg burde se mer.
Jeg had ikke noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste, så hvorfor ikke snakke om en film som ikke har kommet ut ennå? Disse “hypetid”-inleggene kommer til å bli en halvfast løsning på når lignende problemer skulle dukke opp i fremtiden, eller jeg sitter inne med sterke meninger i en eller annen retning for en kommende film. I dag handler det om Marvels neste storfilm, Guardians of the Galaxy (trailer.)
En kan vel knapt snakke om B-film uten å nevne Bruce Campbell, mannen hvis definerende talent ser ut til å være evnen til å overspille. Enten han er ment å være badass eller på galskapens rand, gir gode gamle Bruce 110%. Han er litt som en utvannet Nicolas Cage, om Nicolas Cage hadde hatt noen andre moduser enn “intens” og “sinnssyk.” Når en ser Campells navn på plakaten, kan en som regel forvente noe sinnssykt og cheesy, og dagens film er intet unntak, selv om mye av filmens sjarm kommer fra en veldig atypisk rolle for Campbell.
Jeg har en tendens til å bli sittende fast i spor når det kommer til filmer jeg skriver om på denne bloggen. Forrige uke skrev jeg om en slags komedie, og i dag skal jeg sannelig snakke om en slags komedie. Jeg kunne gjort en gimmick av det, men jeg prøver å holde gimmickene til et minimum. Skjønt, det er kanskje riktigere å kalle In Bruges en tragedie, eller i alle fall en veldig veldig mørk komedie, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
Det er tydeligvis Neo Noir-uke her på filmbloggen. Om dette er et resultat av et fabelaktig sammentreff eller en form for gjennomtenkt sluhet fra min side, vil jeg overlate til leseren å spekulere på. Dagens film, Cohen–Brødrenes The Big Lebowski, kan virke som en atypisk noir, men mye av det kommer fra at den ikke ser ut som en. Om en skulle se på plottet og karakterene, ville en derimot se en hel del noir-elementer.
Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.
