Jeg had ikke noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste, så hvorfor ikke snakke om en film som ikke har kommet ut ennå? Disse “hypetid”-inleggene kommer til å bli en halvfast løsning på når lignende problemer skulle dukke opp i fremtiden, eller jeg sitter inne med sterke meninger i en eller annen retning for en kommende film. I dag handler det om Marvels neste storfilm, Guardians of the Galaxy (trailer.)
Det sies at Science Fiction fungerer best når fremtids-teknologien den fremstiller fungerer som en linse vi bruker til å se nåtiden, eller menneskeheten som helhet gjennom. Jeg tror det er noe i dette. Jeg liker gadgets og romskip og denslags like mye som den jevne Sci-Fi-fan, kan jeg tenke meg, men det hele blir en heller tom opplevelse om det hele ikke har noe å si. Ikke at en velmenende metafor er nok til å bære en film på egenhånd, det kan også gå veien som Neil Bolmkamps Elysium.
En ting jeg liker med japansk animasjonsfilm er hvor merkelig den tillater seg å være. Ok, noe av det jeg opplever som merkelighet er uten tvil et resultat av at filmene blir laget i en kultur jeg ikke er godt kjent med, men det er like vel vanskelig å argumentere for at en scene som dette eller dette antageligvis ikke hadde hatt en like livlig visuell stil om den ble laget i vesten. Førstnevnte er fra dagens film, Summer Wars.
Navnet skjemmer ingen, sier de, men jeg mener det er grenser for hvor langt en kan strekke den strikken, det samme gjelder for filmtitler Over et vist punkt av tittel-særhet begynner det å bli vanskelig å anbefale en film sånn i forbifarten. Ta dagens film, for eksempel. Ikke bare er Negative Happy Chainsaw Edge en munnfull å si, det er også ikke en tittel som lover alt for mye. Mye av dette kan nok skyldes på at tittelen er solid i engrishens rike, samt at motorsager og lignende sjelden assosieres med kvalitetsfilm. Vel, det sies også at en ikke skal dømme en bok på omslaget, og det er definitivt relevant for denne filmen.
Kampsportfilm har ett par typer historier som går igjen, den vanligeste av dem er nok den shady undergrunns-kampsportturneringen hvor det viser seg, mye til alles store sjokk, at kampene er til døden. Om det er en komentar på den litt slebrige måten kampsportfilm har gjort en aktivitet ment for fysisk og mental trening om til en unnskyldning for voldsorgier, eller det rett og slett bare er en enkel og grei måte å få hovedpersonene i en situasjon hvor de må kjempe med nebb og klør mot et variert sett med motstandere, vet ikke jeg, men det er en tanke å ha i bakhodet. Dagens film er, som dere kanskje har forstått, en av disse.
Hollywood har, mer eller mindre siden Ringenes Herre ble en gigantisk kassasuksess, hatt en fascinasjon med å lage film av bøker som har blitt sett på som “ufilmbare,” og suksessraten har faktisk vært relativt høy, noe jeg ser på som en motiverende trend. Det er et sunnhetstegn for et medium, mener jeg, at man går mediumet i sømmene for å finne ut hva som faktisk er begrensinger i mediumet, og hva som er antatte begrensinger. Med det sagt tror jeg ikke det blir noen film av House Of Leaves med det aller første. Dagens film, Cloud Atlas, er enda en av disse filmene basert på etter sigende ufilmbare bøker, jeg har ikke lest boken, så jeg kan ikke kommentere på hvor godt filmen fungerer som tilpassing av boken, men som film er det slettes ikke dumt.
Forventinger er skumle greier. Jeg kan ikke telle på et snes hender alle de gangene en film har blitt hauset opp i skyene, og endt opp med å være en gigantisk skuffelse hvis plot flyter like naturlig som sement med spesialeffekter som hadde vært kule på 90-tallet. Kanskje. I den sammenhengen er det fint å se en storbudsjett-film som faktisk følger opp hypen med ett rimelig glimrende produkt. Om det ikke var klart fra tittelen på posten, snakker jeg om Guillermo del Toros Pacific Rim.
Roland Emmerich lager enten de smarteste dumme filmene eller de dummeste smarte filmene i verden, jeg har ikke bestemt meg helt. Om de er smart-dumme eller dum-smarte, er det en ting som ikke lar seg nekte for, Emmerich har ett øye for sinnssyke actionscener som er like umiddelbart gjenkjennelige som de er over-the-top og cheesy. Du husker kanskje ikke hva noen heter i Independence Day, kanskje med unntak av Will Smith, men scenen hvor aliensene sprenger det hvite hus, husker du nok. I dagens film kan man si at Emmerich går tilbake til gamle jaktmarker, da det er Det Hvite Hus det gjelder igjen, i White House Down.
Filed under Action