Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive mange lure ting om Blå Er Den Varmeste Fargen i dag, men jeg fikk ikke somlet meg til å sett den til dag, så la oss i stede snakke om en kommende film som jeg gleder meg til. Etter Pacific Rim var det kanskje uungåelig at monsterfilm-klassikeren Godzilla ble igjen-laget, skjønt det er vel kanskje fult forståelig om en ikke føler hypen med tanke på hva som skjedde sist gang noen prøvde på det. Det er vanskelig å si ut i fra traileren, men jeg tror filmskaperene er litt mer på sporet av hva det er som får historiene om denne monsterøgla til å virke enn skaperene av 1998-versjonen var.
Tag Archives: Monster
Madoka Magica: Beginnings & Eternal
Det er noen av de tingene jeg liker som jeg har vansker med å si så mye om, enten fordi jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det er som får en ting jeg liker til å fungere, eller fordi det jeg liker, eller det som får det til å virke er begravd såpass dypt i plottet at jeg ikke kan snakke mye om det uten å ødlegge det jeg mener er den ideelle måten å se det på. Dagens filmer er et spesielt betent tema i den sammenheng, siden mye av det som får historien til å virkelig “klikke” er hvordan den spiller på publikumets forventninger og forståelse av sjangeren. Se også Spec Ops: The Line. Om du vil ha den beste mulige opplevelsen, anbefaler jeg å ikke klikke videre, ta meg på ordet og se disse to filmene. Med det sagt, skal jeg prøve å holde spoilerene til et minimum.
Madoka Magica var i utganspunktet en anime-serie på tolv episoder, utgitt i 2011. Beginnings og Eternal er denne serien kuttet sammen til to helaftens-filmer, med en del scener kuttet ut. De to filmene er ment å lede opp til en tredje, Rebellion, som fungerer som oppfølger til serien. Jeg har ikke sett den tredje ennå, men stol på meg når jeg sier at det er mer en nok å si om de to første filmene.
The Tunnel
“Found footage”-sjangeren er på mange måter 2000-tallets svar på slasherfilmene. De er billige å produsere og spiller på moderne frykter på en relativt effektiv måte. Desverre deler “Found Footage” også det fellestrekket med slasherfilm at når det ikke virker, virker det virkelig ikke. Med det sagt, er det motsatte også sant. Jeg vet ikke om dagens film, The Tunnel, er den beste av sitt slag, men den er definitivt ikke blant de verste.
Bubba Ho-Tep
En kan vel knapt snakke om B-film uten å nevne Bruce Campbell, mannen hvis definerende talent ser ut til å være evnen til å overspille. Enten han er ment å være badass eller på galskapens rand, gir gode gamle Bruce 110%. Han er litt som en utvannet Nicolas Cage, om Nicolas Cage hadde hatt noen andre moduser enn “intens” og “sinnssyk.” Når en ser Campells navn på plakaten, kan en som regel forvente noe sinnssykt og cheesy, og dagens film er intet unntak, selv om mye av filmens sjarm kommer fra en veldig atypisk rolle for Campbell.
Spillpreik: Spec Ops: The Line
Videospillbransjen har i disse dager en lei tendens til å gjenta seg selv. Trender blir til klisjeer av epidemisk omfang, og for tiden er det moderne militære skytespill som gjelder. Sjangerens absolutte herskere er Call of Duty og Battlefield-seriene, men det er nok immitatorere og etterdiltere til å fylle opp hyllemeter på hyllemeter. Spec Ops virker i utgangspunktet å være en av disse, nok en hjernedød ureflektert unnskyldning for Tom Clancy-aktig krigsporno. Vel, det har seg slik at førsteintrykket ikke bare er feil, men nøye kalkulert for å være feil, og innholdet i spillet er, i mangel av en mer passende frase, nådeløst kritisk.
Filed under Preik, Spillpreik
Apocalypse Now & Hearts of Darkness
En film som ofte dukker opp når jeg snakker om mine yndlingsfilmer er Francis Ford Coppolas påkostede mesterverk Apokalypse Nå, selv om jeg ikke alltid klarer å forklare hvorfor jeg liker den såpass godt som jeg gjør. Omstendighetene rundt filmen er nok deler av det, så i den sammenhengen har jeg også tenkt å snakke om Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse, dokumentaren om Apokalypse Nås trøblete produksjonsprosess.
Pacific Rim
Forventinger er skumle greier. Jeg kan ikke telle på et snes hender alle de gangene en film har blitt hauset opp i skyene, og endt opp med å være en gigantisk skuffelse hvis plot flyter like naturlig som sement med spesialeffekter som hadde vært kule på 90-tallet. Kanskje. I den sammenhengen er det fint å se en storbudsjett-film som faktisk følger opp hypen med ett rimelig glimrende produkt. Om det ikke var klart fra tittelen på posten, snakker jeg om Guillermo del Toros Pacific Rim.
