Noen filmer er enklere å skrive om enn andre. Jeg mener at jo mer oppi dagen de bevegelige delene som får plottet til å virke er, jo enklere er det. I denne sammenhengen burde det være nesten umulig for meg å skrive noe som helst om Destin Crettons Short Term 12, og det at jeg nå skriver om å skrive er kanskje en god indikator på at dette er, om ikke sant, så i alle fall nærmere sannheten enn jeg ville foretrekke.
På et tidspunkt fikk Hollywood med seg at det er mye penger i å selge actionfilmer til middelaldrende menn, og som følge fikk vi en bølge av actionfilmer med middelaldrene menn i hovedrollen og et plott som i all hovedsak er bygget opp rundt varianter på temaet “pappa vet best.” Liam Neeson hadde hovedrollen i den kanskje mest typiske av disse, Taken, og siden da har Neeson mer eller mindre spilt den samme rollen. Dagens film, Jaume Collet-Serras Non-Stop er intet unntak, selv om den kanskje er mindre ærbødig vis-a-vis målgruppen sin enn det som er vanlig.
Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Dhoom-filmene har klart å gjøre en fan av meg. Det er bare noe med den smitsomme energien, og de borderline-teite, bordeline-amazing actionscenene (og sang- og dansenummerene,) er veldig underholdende. Nuvel. Nyeste skuddet på stammen, Dhoom 3, er vistnok noe uvanlig i Bollywoodsammenheng, i det at den er satt i sin helhet i USA. Så klart snakkes det ikke stort mer Engelsk enn spredt kodebytting, men jeg forgriper begivenhetenes gang.
I tillegg til å ligge godt an i konkuransen for Mest Klumsete Blockbuster-Tittel, har X-Men: Days of Future Past også en viktig jobb. I disse Franchise-tider, var det opp til Bryan Singer å bevise at det var mer juice i X-gjengen, eller om X-Men: First Class var et rent lykketreff.
Jeg hadde ikke store forhåpninger til Legofilmen. Joda, anmeldelsene var rimelig positive, men kom igjen, en film om Lego? Hvordan skal dette gå? Det hjelper ikke, så klart, at Lego, som firma, ikke virker som de har helt oversikten over hva det er som gjør lego slik en fantastisk leke i utgangspunktet. Vel, om Lego ikke helt vet hvorfor Lego er gøy, så vet folkene bak Legofilmen det definitivt, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
For en utenforstående virker kanskje Mean Girls ikke helt som min greie, gitt tittelen, Lindsay Lohan, temavalget og det generelt gjennomrosa coveret, men jeg liker å tenke at jeg faktisk er mer interessert i det som foregår “under panseret” på en film enn de rent visuelle tingene. Joda, en velbalansert fargepalett, vakker cinematografi og eksplosjoner kan hjelpe mye, men plot, karakterer og dramatisk mestring er og blir det viktigste, og så er det ikke en ulempe om det er morsomt eller ellers underholdende. Her er det en del å ta av.
Filed under Ukategorisert
Jeg hadde mer å si om Godzilla, virker det som, og siden det jeg har å si ikke er spoilere, er det på tide med nok en spalte. Mer Mas, hvor jeg utdyper eller korrigerer tidligere innlegg.
Det slår meg at jeg kanskje begynner å bli bortskjemt når det kommer til sommerfilmer. En kan si hva en vil om post-Dark Knight-filmverdenen, men det er nok ikke til å komme unna at vi forventer mer av sommerfilmer i disse dager. Joda, hovedmålet er fremdeles en underholdende distrasksjon fra hverdagen, men det bør i det aller minste være velskrevet og engasjerende distraksoner. Vel, jeg sier dette fordi jeg tror Godzilla hadde virket som en betydelig bedre opplevelse om jeg hadde sett den for ca 7-10 år siden, men mer om det siden.
En kan diskutere når ting starter og når de slutter til kuene kommer hjem (om diskusjonen faktisk slutter der.) For eksempel, kan en diskutere om den moderne superheltfilmen startet med Spider-man i 2003 som jeg påsto i mitt Spider-Man-retrospektiv, eller om vi har X-Men (2000) å takke for at spandex og superkrefter er blitt prima blockbuster-materiale. Vel, det er ikke å nekte for at det er mye interessangt å si om X-men-franchisen, men det er ikke temaet i dag. I dag skal jeg snakke om neste kapitel i såga, og hva jeg tror om årets mest styggfine tittel, X-Men: Days of Future Past.
Kom ikke på noe glupt å si om noen spesiell film til i dag, så hvorfor ikke prate om en av yndlingsbøkene mine? Det er kanskje litt juks, men såpass mener jeg en bør tillate seg i blandt. Boka jeg skal snakke om i dag er Mark Z. Danielewskis House of Leaves. Det er en bok som er komplisert og vanskelig å forklare, og det er nok meningen, så jeg beklager om det hele virker mindre sammenhengende enn vanlig.
