For en utenforstående virker kanskje Mean Girls ikke helt som min greie, gitt tittelen, Lindsay Lohan, temavalget og det generelt gjennomrosa coveret, men jeg liker å tenke at jeg faktisk er mer interessert i det som foregår “under panseret” på en film enn de rent visuelle tingene. Joda, en velbalansert fargepalett, vakker cinematografi og eksplosjoner kan hjelpe mye, men plot, karakterer og dramatisk mestring er og blir det viktigste, og så er det ikke en ulempe om det er morsomt eller ellers underholdende. Her er det en del å ta av.
Mean Girls, skrevet av den ofte glimrende Tina Fey, er historien om Cady Heron (Lohan) som blir kastet ut i High School-tilværelsen når hun og foreldrene flytter tilbake til USA fra et lengre opphold i Afrika. På tross av at hun ikke kjenner de mange, kompliserte reglene som styrer High School-tilværelsen, vekker Cady interessen til “The Plastics,” skolens tre uoffisielle matriarker, og deres leder Regina (Rachel McAdams.) Plottet som følger kan kanskje best beskrives som renkespill og intriger på et nivå som ikke ville være upassende i en politisk thriller eller et historisk drama fra europeisk middelalder.
Det sies at Hollywood i disse dager bruker Joseph Campbells “Hero’s Journey”/”Hero With A Thousand Faces”-strukturer for mye, og jeg er ikke nødvendigvis uening. Som de fleste andre strukturer, fungerer The Hero’s Journey ikke om en tvinger en historie inn i den, men det er ikke å nekte for at når det virker, så virker det virkelig. Mean Girls er en slik en, strukturen er ikke brukt slavisk, men de viktige elementene er der, og selv om det ikke er brukt til slik neglebitende effekt som i t.d. den første Star Wars-filmen, bidrar det definitivt i positiv retning. Det er også morsomt, og veldig Campbell-aktig, å bruke en formel man oftere ser i store, dramatiske fortellinger brukt i en mindre, om ikke mindre dramatisk fortelling i en veldig hverdagslig setting.
Kanskje ikke uventet for bevegelige bilder tilknyttet Tina Fey, er Mean Girls også en veldig morsom film, skjønt det avhenger kanskje av hvor stor fan en er av måten Fey “gjør” humor på. Det er kanskje ikke det jeg ville kalle sært, men det er en slags resignert pinlighet over det. Jeg liker det, men jeg innser det kanskje ikke er for alle. En vits jeg vel å merke vil forsvare selv om en ikke liker denslags er en som spenner over nesten hele filmen og dreier seg rundt Cadys venn Janis Ian (Lizzy Caplan.)
En av de tingene som er fascinerende med Mean Girls for meg er hvordan den beviser en ting jeg liker å tro, at en kan lage film for en målgruppe, og fremdeles gjøre den interessant for folk som ikke tilhører den målgruppen. Mean Girls er en film som utvilsomt handler om å være jente, men den er fremdeles morsom og underholdende og resonerer godt med meg og, tror jeg, de aller fleste som tillater seg selv å gi den en sjanse.