Mer Mas: Godzilla

Jeg hadde mer å si om Godzilla, virker det som, og siden det jeg har å si ikke er spoilere, er det på tide med nok en spalte. Mer Mas, hvor jeg utdyper eller korrigerer tidligere innlegg.

I hans anmeldelse av filmen poengterte Bob “Moviebob” Chipman at det virker som det er en bedre historie gjemt i krikene og krokene av plottet til godzilla. Chipman referer til et halvglemt subplot hvor Ken Watanabes Dr. Ichiro Serizawa ser ut til å ha en spesiell forståelse av Godzilla og hans motivasjoner, planer etc. I filmens plot er han mer en exposition-fontene med tendenser til ukomfortable rasistiske implikasjoner, men det er ikke å nekte for at han KUNNE vært noe mer. Hadde filmen handlet om ham, eller i alle fall gitt ham mer tid på skjermen, kunne han gjort filmen mer interessant.

I tillegg til Watanabe, er Bryan Cranston som Joe Brody også mer interesang enn de delene av hovedplottet som ikke er større enn en skyskraper. Jeg var ikke helt solgt på Cranstons skuespill, siden han virket veldig brå på følelsene, men det er kanskje mer som en kontrast til den emosjonelt avstumpede karakteren han spiller i Breaking Bad. Uansett, ville jeg heller se Cranston i hovedrollen enn Taylor-Johnson, om ikke annet fordi jeg heller vil se en monsterfilm med konspirasjonspreg enn en katastrofefilm hvor katastrofen har bein og militæret løper rundt og er ukarakteristisk ubrukelige.

Jeg er ærlig talt litt overrasket over meg selv for at jeg klarte å skrive hele anmeldelsen min av Godzilla uten å si et eneste ord om Pacific Rim. Ikke bare kom Pacific Rim ut nært i tid fra Godzilla, de deler også tolkningen av Kaiju-monster som vandrende naturkatastrofer, men det største grunlaget for sammenligning er ikke der. Jeg mener Pacific Rim gjorde riktig omtrent alt Godzilla gjorde feil. Ok, når monstrene først braker sammen i Godzilla er det ganske stilig, men samtlige actionscener som involverer mennesker som mer enn en ettertanke faller flatere enn Nederland, mens Pacific Rim er på sitt beste når den gir umulig store actionscener menneskelige ansikt gjennom hovedpersonene. Det hjelper nå vel å merke at hovedpersonene faktisk utvikler seg, forandrer seg og, vel, oppfører seg mer eller mindre som et menneske gjør, selv om de er heller brede karikaturer i utgangspunktet.

En kan si at Godzilla er en typisk Godzilla-film, både på godt og vondt. Jeg mener en ikke trenger å være supertro til kildematerialet når kildematerialet har et kronisk tilfelle av dårlig pacing og et lite engasjerende persongalleri, men i disse dager er kildematerialet konge, og det er kanskje slik en må vende seg til.

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Filmpreik, Preik, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.