Det slår meg at jeg kanskje begynner å bli bortskjemt når det kommer til sommerfilmer. En kan si hva en vil om post-Dark Knight-filmverdenen, men det er nok ikke til å komme unna at vi forventer mer av sommerfilmer i disse dager. Joda, hovedmålet er fremdeles en underholdende distrasksjon fra hverdagen, men det bør i det aller minste være velskrevet og engasjerende distraksoner. Vel, jeg sier dette fordi jeg tror Godzilla hadde virket som en betydelig bedre opplevelse om jeg hadde sett den for ca 7-10 år siden, men mer om det siden.
Category Archives: Film
Hypetid: X-Men: Days of Future Past
En kan diskutere når ting starter og når de slutter til kuene kommer hjem (om diskusjonen faktisk slutter der.) For eksempel, kan en diskutere om den moderne superheltfilmen startet med Spider-man i 2003 som jeg påsto i mitt Spider-Man-retrospektiv, eller om vi har X-Men (2000) å takke for at spandex og superkrefter er blitt prima blockbuster-materiale. Vel, det er ikke å nekte for at det er mye interessangt å si om X-men-franchisen, men det er ikke temaet i dag. I dag skal jeg snakke om neste kapitel i såga, og hva jeg tror om årets mest styggfine tittel, X-Men: Days of Future Past.
The Room
Hva vil det si å anbefale en film? Indikerer en anbefaling et visst nivå av kompetanse hos det som blir anbefalt? Kan en anbefale en ting, ikke bare på tross av, men akkurat FORDI det er så dårlig? Jeg har kommet frem til at det er en ting man kan gjøre, i alle fall når det vi får er slik en unik blanding av manglende kompetanse som vi ser i dagens film, The Room.
Spider-Man Retrospektiv
Etter The Amazing Spider Man tidligere denne uken, fikk jeg mersmak for superheltfilmer og endte opp med å se Sam Raimis Spider-Man filmer, vel Spider-Man og Spider-Man 2, men jeg har fremdeles en del å si om Spider-Man 3, så da er det vel på tide med ett nytt retrospektiv.
The Amazing Spider-Man 2
Jeg fikk aldri somlet meg til å se The Amazing Spider-Man, det er rett og slett vanskelig å mønstre entusiasme for filmer som blir beskrevet som “filmmaking by accounting,” og etter alt og dømme var denne mangelen av entusiasme delt av Sony. TAS var, blir det sagt, vel så mye en innsats for å beholde Spider-Man-rettighetene Sony kjøpte av Marvel før Marvel fikk det for seg å starte hele dette sinnsyke filmuniversprosjektet sitt. Med det sagt var jeg forsiktig optimistisk når jeg gikk inn for å se oppfølgeren, og hvordan gikk det?
Filmpreik: Norsk Skrekkfilm
En kan si mye om Norsk film, men det er ikke en bransje med overmye sjangerfilm sånn generelt, og det kommer kanskje ikke som en overraskelse at dette også betyr heller lite skrekkfilm. En skulle kanskje tro at en nasjon hvis folkeeventyr inkluderer så mange tusser, troll og beslektede skapninger kunne hoste opp en eller to historier om skumle skapninger og/eller situasjoner, men slik er det av en eller annen grunn ikke. I dag skal jeg snakke litt om de skrekkfilmene som har blitt laget, hva som fungerer og ikke fungerer sånn generellt, og litt spekulasjon om hvordan vi har havnet hvor vi er.
[REC] Retrospektiv
I dag har jeg tenkt å gjøre noe litt annerledes, i det at jeg planlegger å snakke om en hel filmfranchise i stede for en individuell film. Dette retrospektivet kommer til å dekke [REC], [REC] 2 og [REC] 3 Genesis, en serie spanske “Found Footage”-filmer som manifesterer “skrekkfilm-oppfølger-syndromet” på en heller interesang måte. Mye av dette, mener jeg, er et resultat av at samtlige filmer i serien er regissert av samme person, Paco Plaza.
FLCL
I det vestlige filmmarkedet er det sjelden et godt tegn når noe kommer ut på hjemme-formater uten å først være innom enten kino eller TV. “Direct-To-Video”-produksjoner har gjerne mindre budsjett, mindre oppfinnsommhet og mindre av det meste ellers, men i Japan er det ikke altid slik. FLCL (utl: “Fooly Cooly” av en eller annen grunn) er en hjemmevideoutgivelse fra Studio Gainax, et studio som ble kastet med barten først inn i berømmelse og rikdom når de laget Neon Genesis Evangelion, en oppvekstfortelling med kjemperoboter og religiøse og depressive overtoner, og senere har gjort en sådär jobb med å følge opp suksessen, med noen hyggelige overraskelser i blandt.
Dhoom
Jeg er ikke helt sikker hvordan det har seg at jeg ikke har sett noe særlig med Bollywoodfilm. Jeg har svært lite i mot sangnummer som metaforer for emosjonelle røyrsler, jeg leser gjerne undertekster, og lengde er ikke noe stort hinder for meg så lenge det er underholdende. Så, hvorfor har jeg ikke sett noe særlig indisk film? Sannelig om jeg vet, men dagens film, Dhoom, får meg til å lure på om jeg burde se mer.