Kampsportfilm har ett par typer historier som går igjen, den vanligeste av dem er nok den shady undergrunns-kampsportturneringen hvor det viser seg, mye til alles store sjokk, at kampene er til døden. Om det er en komentar på den litt slebrige måten kampsportfilm har gjort en aktivitet ment for fysisk og mental trening om til en unnskyldning for voldsorgier, eller det rett og slett bare er en enkel og grei måte å få hovedpersonene i en situasjon hvor de må kjempe med nebb og klør mot et variert sett med motstandere, vet ikke jeg, men det er en tanke å ha i bakhodet. Dagens film er, som dere kanskje har forstått, en av disse.
Category Archives: Film
Rocky Horror Picture Show
Som folk flest, vil jeg tro, liker jeg god film, men det er ikke alt. Jeg er også svært glad i GodDårlig film, styggfin film, om du vil. Filmer hvor sårt manglet kompetanse, ukontrollerbare ego eller en komplett mangel på god smak dominerer inntrykket, har en spesiell plass i mitt hjerte. Det kan diskuteres om dagens film er styggfin eller bare så marinert i “camp“-stil at det kan virke slik for et utrent øye, men det er like vel en opplevelse. Jeg snakker selvfølgelig om The Rocky Horror Picture Show.
12 Angry Men
Det hender at jeg blir spurt om hva som er yndlingsfilmen min. Det er et spørsmål som bare blir vanskeligere å svare på jo mer jeg tenker på det, en kjent problemstilling for de fleste aspirerende akademikere, men jeg skal ikke dykke for dypt i den rasende interne debatten. Hva jeg skal gjøre i stedet, er å fortelle om en film som blir nevnt ofte i diskusjonen “Vetles Favorittfilmer.” Dagens film er 12 Angry Men, 1957-versjonen. Jeg har ikke sett 1997-versjonen enda, det er mulig jeg skriver en post om likheter og forskjeller i de to versjonene om det er mye spennende å si om dem.
Cloud Atlas
Hollywood har, mer eller mindre siden Ringenes Herre ble en gigantisk kassasuksess, hatt en fascinasjon med å lage film av bøker som har blitt sett på som “ufilmbare,” og suksessraten har faktisk vært relativt høy, noe jeg ser på som en motiverende trend. Det er et sunnhetstegn for et medium, mener jeg, at man går mediumet i sømmene for å finne ut hva som faktisk er begrensinger i mediumet, og hva som er antatte begrensinger. Med det sagt tror jeg ikke det blir noen film av House Of Leaves med det aller første. Dagens film, Cloud Atlas, er enda en av disse filmene basert på etter sigende ufilmbare bøker, jeg har ikke lest boken, så jeg kan ikke kommentere på hvor godt filmen fungerer som tilpassing av boken, men som film er det slettes ikke dumt.
Gravity
Film er best på kino, sies det, dette er av og til sant. Klart, lyd- og bildesystemene er som regel glimrende, men det er også noe å si for muligheten til å kunne pause, spole, og ta så mye plass som man kan, noe som generelt er lettere å få til når man ser film hjemme. Med det sagt, føler jeg at noen filmer blir mye bedre på kino. Blandt dem er dagens film, Gravity, en film om å overleve i “det siste grenseland,” fra regissør Alfonso Cuarón, skaperen av Children of Men og den tredje Harry Potter-filmen.
Pacific Rim
Forventinger er skumle greier. Jeg kan ikke telle på et snes hender alle de gangene en film har blitt hauset opp i skyene, og endt opp med å være en gigantisk skuffelse hvis plot flyter like naturlig som sement med spesialeffekter som hadde vært kule på 90-tallet. Kanskje. I den sammenhengen er det fint å se en storbudsjett-film som faktisk følger opp hypen med ett rimelig glimrende produkt. Om det ikke var klart fra tittelen på posten, snakker jeg om Guillermo del Toros Pacific Rim.
Halloween Double Feature: The Conjuring
Spøkelser er skumle greier, det er ikke å komme unna, men mange skrekkfilmer mislykkes med å benytte seg av materialet på en meningsfull måte. En skulle tro at ett manne- og kvinnevondt vesen du ikke kan skyte, brenne eller til og med se ordentlig, hvis motiver du bare kan gjette på, ville gjøre det nesten litt for enkelt å gjøre ting skummelt, men nei, spøkelsesfilmer er like ofte kjedelige og uinspirerte som andre skrekkfilmer. Bare se på Mama. Nuvel, dagens andre film, The Conjuring, går ikke i noen av de mange fellene denne typen skrekkfilmer ofte faller i, mye takket være regissør James Wans drevene hender på tømmene.
Mama
Det finnes ting kortfilmer ikke passer til, men på et område brillierer de, nemlig skrekk. Skrekk-kortfilmer har en tendens til å etablere en skummel atmosfære som blir sittende lenge etter filmen er over. En av de beste eksemplene jeg kan komme på er “Mama,” ett skrekk-haiku som på et par skarve minutter leverer skrekk som sniker seg under huden på deg og blir liggende der, helt til du er alene i et mørkt hus og synes du hørte noe. Når jeg hørte at regissøren av kortfilmen, sammen med min yndlingsnerd, Guillermo del Toro som produsent, skulle lage langfilm av det, var jeg forsiktig optimistisk. Hvordan gikk det? Vel…
White House Down
Roland Emmerich lager enten de smarteste dumme filmene eller de dummeste smarte filmene i verden, jeg har ikke bestemt meg helt. Om de er smart-dumme eller dum-smarte, er det en ting som ikke lar seg nekte for, Emmerich har ett øye for sinnssyke actionscener som er like umiddelbart gjenkjennelige som de er over-the-top og cheesy. Du husker kanskje ikke hva noen heter i Independence Day, kanskje med unntak av Will Smith, men scenen hvor aliensene sprenger det hvite hus, husker du nok. I dagens film kan man si at Emmerich går tilbake til gamle jaktmarker, da det er Det Hvite Hus det gjelder igjen, i White House Down.
Filed under Action









