Kom ikke på noe glupt å si om noen spesiell film til i dag, så hvorfor ikke prate om en av yndlingsbøkene mine? Det er kanskje litt juks, men såpass mener jeg en bør tillate seg i blandt. Boka jeg skal snakke om i dag er Mark Z. Danielewskis House of Leaves. Det er en bok som er komplisert og vanskelig å forklare, og det er nok meningen, så jeg beklager om det hele virker mindre sammenhengende enn vanlig.
Category Archives: Preik
Filmpreik: Norsk Skrekkfilm
En kan si mye om Norsk film, men det er ikke en bransje med overmye sjangerfilm sånn generelt, og det kommer kanskje ikke som en overraskelse at dette også betyr heller lite skrekkfilm. En skulle kanskje tro at en nasjon hvis folkeeventyr inkluderer så mange tusser, troll og beslektede skapninger kunne hoste opp en eller to historier om skumle skapninger og/eller situasjoner, men slik er det av en eller annen grunn ikke. I dag skal jeg snakke litt om de skrekkfilmene som har blitt laget, hva som fungerer og ikke fungerer sånn generellt, og litt spekulasjon om hvordan vi har havnet hvor vi er.
Filmpreik: Oscarkvelden
Natt til mandag var det nok en gang tid for amerikansk films største show, Oscar-utdelingen, og som vanlig hadde jeg ikke sett halvparten av filmene som ble nominert, men jeg tror jeg fikk sett flere i år enn jeg har før, så det er kanskje en forbedring. Jeg vet fremdeles ikke om jeg ser på meg selv som en kvalifisert oscar-synser, men vi er jo tross alt på internettet, hvor ukvalifiserte synsere florerer i alle kriker og kroker.
Spillpreik: Spec Ops: The Line
Videospillbransjen har i disse dager en lei tendens til å gjenta seg selv. Trender blir til klisjeer av epidemisk omfang, og for tiden er det moderne militære skytespill som gjelder. Sjangerens absolutte herskere er Call of Duty og Battlefield-seriene, men det er nok immitatorere og etterdiltere til å fylle opp hyllemeter på hyllemeter. Spec Ops virker i utgangspunktet å være en av disse, nok en hjernedød ureflektert unnskyldning for Tom Clancy-aktig krigsporno. Vel, det har seg slik at førsteintrykket ikke bare er feil, men nøye kalkulert for å være feil, og innholdet i spillet er, i mangel av en mer passende frase, nådeløst kritisk.
Filed under Preik, Spillpreik
Filmpreik: Amerikansk Filmrating
Aldersgrensesystemet de bruker i USA kan virke uforståelig for oss nordmenn, ikke bare fordi systemet er notorisk lite gjennomsiktig, men også fordi systemet er satt sammen på en annen måte, og har en radikalt annerledes påvirkning på filmbransjen som helhet. Jeg er ingen Hollywood-insider, så klart, og Hollywood-politikk er, om mulig, enda mindre gjennomsiktig enn rating-systemet, så ta gjerne ideene mine med en klype salt.
Spillpreik: Gone Home
Når jeg hører frasen “fortellerkunst i videospill” er det lett å la tankene vandre til de hektiske kommandoene du får brølt etter deg i nuets heteste skytespill, eller de absolutt tempo-myrdende miniforelesningene som kommer mellom gameplayet i Hideo Kojimas nyeste verk. Det jeg vil frem til er at videospill, som medium, ikke har kommet veldig langt når det kommer til å fortelle en historie på en måte som passer inn i måten en opplever mediet på som helhet. Det finnes, selvfølgelig unntak, og en av dem, Gone Home, er temaet for denne ukens Preik.
Filed under Preik, Spillpreik
Spillpreik: Alan Wake
Jeg er en stor fan av skrekk i alle medium. Untaket er kanskje spill. Jeg vet ikke hva det er, kanskje det er måten (gode) skrekk-spill bruker din egen agens mot deg, og trekker deg inn i opplevelsen gjennom interaktivitet. Det er kanskje riktigere å si at jeg liker skrekkspill, men at de skremmer livskiten ut av meg. En av mine personlige favoritter når det kommer til denne sjangeren jeg egentlig ikke spiller så mye er Alan Wake, en skrekksåge fra de finske utviklerene Remedy Entertainment, hvis beksvarte humor og bullet time-effekter først gjorde dem berømte i “Max Payne”-spillene.
Filed under Preik, Spillpreik
Bokpreik: Throne of the Crescent Moon
Velkommen til “Preik,” hvor jeg skriver om ting som ikke strengt tatt er filmer jeg har sett. I dag er det en bok i fantasy-sjangeren det gjelder. Jeg liker en solid dose dverger og alver og orker og denslags, men det er ikke å komme unna at sjangeren til tider er lite oppfinnsom, mye av det du finner der ute prøver enten desperat å være Tolkien, eller desperat å IKKE være Tolkien, til og med mye av det som ikke er utpreget Tolkien-aktig, er fremdeles mye likt, siden det henter liberalt fra sagn og legender fra sentraleuropa. Dagens bok, Throne of the Crescent Moon av Saladin Ahmed, lider ikke av dette problemet, siden den er basert på sagn og legender fra midtøsten.
