En kan vel knapt snakke om B-film uten å nevne Bruce Campbell, mannen hvis definerende talent ser ut til å være evnen til å overspille. Enten han er ment å være badass eller på galskapens rand, gir gode gamle Bruce 110%. Han er litt som en utvannet Nicolas Cage, om Nicolas Cage hadde hatt noen andre moduser enn “intens” og “sinnssyk.” Når en ser Campells navn på plakaten, kan en som regel forvente noe sinnssykt og cheesy, og dagens film er intet unntak, selv om mye av filmens sjarm kommer fra en veldig atypisk rolle for Campbell.
Category Archives: Skrekk
Bubba Ho-Tep
World War Z
Det er en utbredt ide i disse dager, men jeg føler like vel at jeg svikter min post som skrekkfilmnerd når jeg sier det. Jeg er lei zombier, eller i alle fall lei zombiefilmer. Ikke misforstå, jeg er helt med på kritikk av det vekstfokuserte masseforbrukersamfunnet vi lever i, sett gjennom en apokalyptisk linse med monstre som er litt for like oss, både fysisk og symbolsk, enn det som er komfortabelt, men det føles som vi har nådd det punktet hvor vi ikke har mange nye historier å fortelle med de zombiereglene vi opererer med. Warm Bodies var kanskje den siste oppfinnsomme zombiefilmen jeg har sett på litt for lenge. Men kanskje det er i raffinering av formelen svaret ligger? Det var nok tanken i World War Z, som er en filmatisering av boken med samme navn. World War Z er presentert som en samling av historier om et zombie-apokalypse og hvordan det ble overvunnet. Om det høres ut som ett mareritt å filmatisere, har du så klart rett, og hvordan gikk det? Vel.
Rocky Horror Picture Show
Som folk flest, vil jeg tro, liker jeg god film, men det er ikke alt. Jeg er også svært glad i GodDårlig film, styggfin film, om du vil. Filmer hvor sårt manglet kompetanse, ukontrollerbare ego eller en komplett mangel på god smak dominerer inntrykket, har en spesiell plass i mitt hjerte. Det kan diskuteres om dagens film er styggfin eller bare så marinert i “camp“-stil at det kan virke slik for et utrent øye, men det er like vel en opplevelse. Jeg snakker selvfølgelig om The Rocky Horror Picture Show.
Halloween Double Feature: The Conjuring
Spøkelser er skumle greier, det er ikke å komme unna, men mange skrekkfilmer mislykkes med å benytte seg av materialet på en meningsfull måte. En skulle tro at ett manne- og kvinnevondt vesen du ikke kan skyte, brenne eller til og med se ordentlig, hvis motiver du bare kan gjette på, ville gjøre det nesten litt for enkelt å gjøre ting skummelt, men nei, spøkelsesfilmer er like ofte kjedelige og uinspirerte som andre skrekkfilmer. Bare se på Mama. Nuvel, dagens andre film, The Conjuring, går ikke i noen av de mange fellene denne typen skrekkfilmer ofte faller i, mye takket være regissør James Wans drevene hender på tømmene.
Halloween Double Feature: ParaNorman
Halloween er en av mine yndlingsfeiringer. Blod, gørr, grøss, gru, fest, kostymer og snop, det finnes værre måter å bruke en dag i en ellers mørk og meningsløs måned. I den anledning vil jeg i år anmelde to svært gode skrekkfilmer. Først i rekken er noe så sjeldent som en stop motion-animert skrekkfilm som referer til kult-skrekk til høyre og venstre. Filmen heter ParaNorman, og kan kanskje best beskrives som den Sjette Sansen pluss Land of the Dead pluss coming-of-age-adventure a la første halvdel av Super 8.
Mama
Det finnes ting kortfilmer ikke passer til, men på et område brillierer de, nemlig skrekk. Skrekk-kortfilmer har en tendens til å etablere en skummel atmosfære som blir sittende lenge etter filmen er over. En av de beste eksemplene jeg kan komme på er “Mama,” ett skrekk-haiku som på et par skarve minutter leverer skrekk som sniker seg under huden på deg og blir liggende der, helt til du er alene i et mørkt hus og synes du hørte noe. Når jeg hørte at regissøren av kortfilmen, sammen med min yndlingsnerd, Guillermo del Toro som produsent, skulle lage langfilm av det, var jeg forsiktig optimistisk. Hvordan gikk det? Vel…
Evil Dead
Sam Raimis Evil Dead er en litt spesiell skrekk-serie, siden de tre filmene i serien har vidt forskjellig tone og atmosfære. The Evil Dead var en blodig og for det meste seriøs straight skrekkfilm, Evil Dead 2 var en skrekk-komedie med kullsvart humor, og tredjefilmen, The Army of Darkness, var mer en slags blanding av action-eventyr og Three Stooges. Det blir bare rarere når en tenker seg at serien forteller en (mer eller mindre) sammenhengende historie, men det er kanskje best å ikke gjøre det. Nuvell, det burde kanskje ikke overraske noen at en populær skrekkfranchise får nytt liv med mer moderne sensibiliteter, og på vårparten i år, skjedde dette også med The Evil Dead, som er mye likere på originalfilmen i tone en de to oppfølgerne var.
