“Basert på en sann historie/faktiske hendelser” er kanskje den enkleste måten å helle kaldt vann i årene på meg når det kommer til film. Ikke for det, de aller fleste filmer er basert på ting som har skjedd i virkeligheten på ett eller annet nivå, men for meg er det som regel et faresignal når “hypen” er fokusert slik skjønt, det virket kanskje bra for The Blair Witch Project. Vel, dagens film, Captain Philips er basert på en sann historie, men jeg ville ikke holdt det mot den.
Videospillbransjen har i disse dager en lei tendens til å gjenta seg selv. Trender blir til klisjeer av epidemisk omfang, og for tiden er det moderne militære skytespill som gjelder. Sjangerens absolutte herskere er Call of Duty og Battlefield-seriene, men det er nok immitatorere og etterdiltere til å fylle opp hyllemeter på hyllemeter. Spec Ops virker i utgangspunktet å være en av disse, nok en hjernedød ureflektert unnskyldning for Tom Clancy-aktig krigsporno. Vel, det har seg slik at førsteintrykket ikke bare er feil, men nøye kalkulert for å være feil, og innholdet i spillet er, i mangel av en mer passende frase, nådeløst kritisk.
Filed under Preik, Spillpreik
Aldersgrensesystemet de bruker i USA kan virke uforståelig for oss nordmenn, ikke bare fordi systemet er notorisk lite gjennomsiktig, men også fordi systemet er satt sammen på en annen måte, og har en radikalt annerledes påvirkning på filmbransjen som helhet. Jeg er ingen Hollywood-insider, så klart, og Hollywood-politikk er, om mulig, enda mindre gjennomsiktig enn rating-systemet, så ta gjerne ideene mine med en klype salt.
Det hender at jeg blir spurt om hva som er yndlingsfilmen min. Det er et spørsmål som bare blir vanskeligere å svare på jo mer jeg tenker på det, en kjent problemstilling for de fleste aspirerende akademikere, men jeg skal ikke dykke for dypt i den rasende interne debatten. Hva jeg skal gjøre i stedet, er å fortelle om en film som blir nevnt ofte i diskusjonen “Vetles Favorittfilmer.” Dagens film er 12 Angry Men, 1957-versjonen. Jeg har ikke sett 1997-versjonen enda, det er mulig jeg skriver en post om likheter og forskjeller i de to versjonene om det er mye spennende å si om dem.
Roland Emmerich lager enten de smarteste dumme filmene eller de dummeste smarte filmene i verden, jeg har ikke bestemt meg helt. Om de er smart-dumme eller dum-smarte, er det en ting som ikke lar seg nekte for, Emmerich har ett øye for sinnssyke actionscener som er like umiddelbart gjenkjennelige som de er over-the-top og cheesy. Du husker kanskje ikke hva noen heter i Independence Day, kanskje med unntak av Will Smith, men scenen hvor aliensene sprenger det hvite hus, husker du nok. I dagens film kan man si at Emmerich går tilbake til gamle jaktmarker, da det er Det Hvite Hus det gjelder igjen, i White House Down.
Filed under Action