Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.
Navnet skjemmer ingen, sier de, men jeg mener det er grenser for hvor langt en kan strekke den strikken, det samme gjelder for filmtitler Over et vist punkt av tittel-særhet begynner det å bli vanskelig å anbefale en film sånn i forbifarten. Ta dagens film, for eksempel. Ikke bare er Negative Happy Chainsaw Edge en munnfull å si, det er også ikke en tittel som lover alt for mye. Mye av dette kan nok skyldes på at tittelen er solid i engrishens rike, samt at motorsager og lignende sjelden assosieres med kvalitetsfilm. Vel, det sies også at en ikke skal dømme en bok på omslaget, og det er definitivt relevant for denne filmen.
Kampsportfilm har ett par typer historier som går igjen, den vanligeste av dem er nok den shady undergrunns-kampsportturneringen hvor det viser seg, mye til alles store sjokk, at kampene er til døden. Om det er en komentar på den litt slebrige måten kampsportfilm har gjort en aktivitet ment for fysisk og mental trening om til en unnskyldning for voldsorgier, eller det rett og slett bare er en enkel og grei måte å få hovedpersonene i en situasjon hvor de må kjempe med nebb og klør mot et variert sett med motstandere, vet ikke jeg, men det er en tanke å ha i bakhodet. Dagens film er, som dere kanskje har forstått, en av disse.
Halloween er en av mine yndlingsfeiringer. Blod, gørr, grøss, gru, fest, kostymer og snop, det finnes værre måter å bruke en dag i en ellers mørk og meningsløs måned. I den anledning vil jeg i år anmelde to svært gode skrekkfilmer. Først i rekken er noe så sjeldent som en stop motion-animert skrekkfilm som referer til kult-skrekk til høyre og venstre. Filmen heter ParaNorman, og kan kanskje best beskrives som den Sjette Sansen pluss Land of the Dead pluss coming-of-age-adventure a la første halvdel av Super 8.
Jeg elsker å bli positivt overrasket. Joda, jeg elsket Pacific Rim, men jeg visste at den kom til å være bra fra den første traileren jeg så. Det er noe helt eget å komme inn i en film med relativt lave forventninger til en film som viser seg å være ganske glimrende. Dette er en av grunnene til at jeg annbefaler Real Steel mer enn mitt renomme som filmsnobb kanskje har godt av. Sånn en positiv overraskelse fant jeg nylig i The Call, en film produsert av WWE Studios. For de av dere som ikke er like fascinert av amerikansk popkultur som meg, er WWE Studios en underbedrift av World Wrestling Entertainment, som i all hovedsak dreier seg rundt å putte muskelknuter med tvilsomme skuespillevner i filmer med sådär produksjonskvalitet som går rett på DVD. Vent, ikke gå!
