Captain America: The Winter Soldier

Et problem jeg har med “superspion”-filmer som Bourne-serien, Jack Reacher, et.al, er at de faller mellom to stoler hva realisme angår. Disse internasjonale mysteriemennene har en tendens til å være litt for badass til å være vanlige dødelige, men ikke helt badass nok til at jeg er komfortabel med å kvalifisere dem som superhelter. Se, mine problemer med actionfilmer fra 80-tallet. Vel, folkene bak Captain America: The Winter Soldier ser ut til å ha tatt disse bekymringene til seg, siden dette er en superspionthriller hvor “spionen” faktisk er en superhelt.

Steve “Captain America” Rogers (Chris Evans) har gått gjennom noen ganske omfattende endringer i det siste. Etter å ha fått superkrefter av et superserum under andre verdenskrig, ble han, bokstavelig, lagt på is til han ble funnet i moderne tid og tint opp igjen. Nå jobber han for super-etterretningsorganisasjonen SHIELD, men det er en slange i det moralsk ambigiøse paradiset. Organisasjonen viser seg å være dypt infiltrert av et eller annet skummelt, og Steve havner på rømmen fra sin egen arbeidsgiver sammen med Natasha  Romanoff, “Black Widow” (Scarlett Johansson.) De to , med hjelp fra Sam “Falcon” Wilson (Anthony Mackie) prøver å komme til bunns i den omfattende konspirasjonen mens de blir jaktet på av Vintersoldaten, en mystisk leiemorder.

Som seg kanskje hør og bør for en spionthriller, er plottet ganske tettpakket, og jeg synes personlig det ikke var nok plass til cap’n selv. Joda, han er med mesteparten av tiden, men plottet handler i stor grad om verden rundt ham, og det føles som om filmen er mindre om Cpt. Americas videre liv i den moderne verden enn det er en mulighet til å få visse brikker på plass til meta-plottet til Marvel Studios opp mot Avengers 2 etc. I utgangspunktet vet jeg ikke om det er en utvikling jeg er en fan av, men det kan også være at det er mer en Captain America-ting enn det er en utvikling i film-mythoset som helhet. Vel, så lenge filmene fremdeles er spennende og engasjerende, kan jeg vel ikke klage for mye.

Ja, for The Winter Soldier er fremdeles en god film, mener jeg. Filmen har kanskje litt mindre av de stille intrige-scenene enn det jeg ville foretrukket, og jeg ville tro det er plass til mer av det. Eller kanskje to timer med heseblesende action eller scener som leder direkte eller indirekte til heseblesende action er godt nok. Ja, for actionscenene er kanskje filmens sterkeste punkt. De er varierte og oppfinnsomme, godt koreograferte og med solid tempo. En annen ting jeg liker med Marvel-filmene så langt er at de har en solid sans for eskalering i actionscenene, og det er virkelig synlig i denne, siden Winter Soldier eskalerer fra typisk spionthriller run-and-gun action til den mest spektakulære eksplosjonsekstravaganzaen siden akt tre i The Avengers uten at noen spesifikk actionscene føles som et stort hopp i intensitet.

De aller fleste av de problemene jeg har med Captain America: The Winter Soldier kan egentlig summeres opp med frasen “er ikke Iron Man 3,” og det er kanskje litt urettferdig. Det er ikke å nekte for at du vil få bilettprisen verdt med film, og vel så det, men jeg skulle like vel ønske at vi kunne brukt litt mer tid med kaptainen selv. Det er kanskje slik at Cpt. America er mer interessang som leder og ikon enn han er som person, og med tanke på hvordan visse superheltfilmer har gått på tryne delvis ved å prøve å endre på dette, er det kanskje en god ting at filmen er som den er.