Jeg liker å gå på kino. Lyden er bedre, bilde er større, og opplevelsene er stort sett mer engasjerende. Jeg har sett en del halvdårlige filmer som jeg koste meg relativt mye med fordi det var på kino. En annen fordel er at kinoen er det mediumet som får filmene først, men i Oslo by er dette tydeligvis ikke så sikkert lenge. Tidligere i år fikk Oslo Kino på pukkelen når de ikke viste Captain America: The Winter Soldier, og nå er de på gang igjen, og denne gangen er det Transformers: Age of Extinction samt et knippe filmer fra samme distribusjonsselskap, som ikke er på plakaten. Så, dette er vel noe en kan mene litt om, tror du ikke?
Monthly Archives: July 2014
Rise of the Planet of the Apes
Jeg tror ikke jeg helt skjønner popkulturens fascinasjon med aper. Ok, fra et rent psykologisk perspektiv skjønner jeg at mange av dem er like nok mennesker til å tillegges mye sympati uten å bli så like at de trekker ubehagelige paralleller, men jeg er ikke helt med på dybdene denne fascinasjonen går til. Se også: Bacon. Aper på film var lenge vanskelig, ikke at det stoppet originalen dagens film er basert på, men med moderne motion capture-teknologi kan en gjøre en del imponerende ting. Oppfølgeren til dagens film, Dawn of the Planet of the Apes kommer ut om ikke så alt for lenge, så dette er vel en så god tid som noen til å komme i kontakt med vår indre sjimpanse.
In Time
En av de store fordelene med Sci-Fi som sjanger er at en kan gjøre spennende ting med settingen, spesielt ser mye moderne Sci-Fi ut til å briljere i “setting som metafor”-kategorien. Ok, det er mange filmer som bare kaster inn futuristisk nesten-magi for å sprite opp actionscenene eller få plottet til å henge sammen, men vi har også en hel del filmer som gjør det riktig og bruker en uvanlig setting for å si noe om livet i nåtiden, eller mer generelt om det å være menneske. Jeg mener In Time i alle fall gjør et godt forsøk på dette, selv om den kanskje snubler i utførelsen. 
The Sacrament
jeg liker å ikke “spoile” ting, det vil si gi bort kritiske plotdetaljer fra akt 2 og 3 av verket, når jeg skriver om dem, men noen ganger er det så godt som uungåelig når de tingene som får noe til å virke eller ikke virke er gjemt i en tvist i senere deler av filmen. Det er lettere for meg når det er noe som virker, det er tross alt lettere å ta noen på ordet om at noe går bra senere i filmen, mens de tingene som ikke virker gjerne krever litt nøyere diskusjon. Min policy mot spoilers er imidlertid ikke motivert av noen som helst form for profesjonell blogger-etikk, så jeg føler jeg kan bryte den når det trenges.
Dragetreneren
Når det kommer til animasjonsfilm, var Dreamworks ofte sett på som Cobra Kai til Pixars Team Miyagi, spesielt når Pixar brillijerte med glimrende film etter glimrende film og Dreamworks var ute av stand til å lage mer eller mindre den samme middelmådige filmen om og om igjen. Det finnes de som mener at Pixar har tapt seg i nyere tid, vet ikke helt om jeg er helt enig, men det ser i alle fall ut til at Dreamworks har fått orden på seg selv. 2010 var tydeligvis et nøkkelår i den sammenheng, da det var da dagens film, Dragetreneren, kom ut.
