Videospillbransjen har i disse dager en lei tendens til å gjenta seg selv. Trender blir til klisjeer av epidemisk omfang, og for tiden er det moderne militære skytespill som gjelder. Sjangerens absolutte herskere er Call of Duty og Battlefield-seriene, men det er nok immitatorere og etterdiltere til å fylle opp hyllemeter på hyllemeter. Spec Ops virker i utgangspunktet å være en av disse, nok en hjernedød ureflektert unnskyldning for Tom Clancy-aktig krigsporno. Vel, det har seg slik at førsteintrykket ikke bare er feil, men nøye kalkulert for å være feil, og innholdet i spillet er, i mangel av en mer passende frase, nådeløst kritisk.
Spec Ops starter som ett helt vanlig skytespill. Spilleren styrer Cpt. Walker og hans team som blir sendt til et Dubai herjet av sandstormer for å rekognisere. I Dubai kommer de på sporet etter Col. Konrad, en krigshelt Walker skylder sitt liv til. I hans forsøk på å redde sin helt, blir Walker og hans menn fort fanget opp i et stadig voksende nett intriger og katastrofer, og valgene Walker tar for å gjennomføre “oppdraget” blir stadig vanskeligere å svelge, både for hans underordnete og spilleren selv, og det er lett å spekulere på om Walkers stadig grovere voldshandlinger i det hele tatt kan rettferdiggjøres. Det hele blir på mange måter en spillversjon av Apokalypse Nå/Mørkets Hjerte, både i visuell stil og tematikk, sammenligningene er nok tilsiktede.
Walkers reise gjennom Dubai tar oss til noen skikkelig mørke steder, og kontrasten mellom hvordan spillet pakker inn spillerens handlinger kunne knapt vært mer forskjellig fra hvordan Call of Duty et. al gjør ting. På den andre siden er det også likt på bare den måten den sinteste og mest bitende satire kan være. Vi hadde ikke noe valg, sier Walker når han blir konfrontert med de uhyrligheter han har begått i oppdragets navn, men det er en hul unnskyldning. Ingen ting i oppdraget hans krever at han skal redde Dubai eller redde Konrad, han kunne snudd på hælen etter han fant overlevende, det hadde vært bedre for alle om han hadde gjort det. Det samme gjelder for spilleren. Nei, det Walker, og spilleren, gjør er ikke behagelig, men spilleren kan når som helst stoppe. Lukke spillet. Spille noe annet. Det hele følger en tråd i spilldesign rundt valg, eller mangel av valg, som vi senere skulle få oppleve i Bioshock: Infinite, om ikke noe mindre grimt i tone.
Spec Ops er vel å merke ikke bare ment som ett slag i magen for spilleren, det har også en del å si om PTSD og andre senskader fra krig, og parallellene mellom Walkers dødsdømte Dubaireise og USAs siste kriger i midtøsten kan vel knapt ignoreres. En kan argumentere for at spillet er unødvendig strengt, kanskje til og med urettferdig av kritikken den leverer ut, men den har mye å si, og er ikke redd for å si det, og denslags stå på-vilje mener jeg bør belønnes i disse dager. For de som ønsker å lære mer om hva Spec Ops prøver å si, og hvordan, anbefaler jeg lang-analysen Killing is Harmless.
The Line er ikke spesielt gøy å spille, og enda mindre gøy å tenke over, men det er fascinerende, hypnotiserende og skummelt engasjerende. Spec Ops vil få deg til å spille det, og senere hate deg selv for å ha spilt det, og ikke kunne legge det fra deg. Det burde også nevnes at høyeste vanskelighetsgrad ikke anbefales. Det blir ganske intenst, men en kunne argumentere for at det bidrar til stemningen.