Luc Bessons Lucy startet ikke på sitt sterkeste bein, filmen fikk en hel del pepper for å ha en reklamekampanje, og sansynligvis et plot sentrert rundt ideen om at mennesker kun bruker 10% av hjernen sin, en ide som har en lang historie som et pseudovitenskapelig “factoid” og hjørnesteinen i en del selvhjelpssvada. Vel, jeg ser på meg selv som en person som lett går med på sære konsepter, se Crank, for eksempel, men spørsmålet blir vel fort om ideens noe tenansiøse bindeledd med virkeligheten kaster oss ut i ett sci-fi-wonderland, eller om det ikke går fult så bra.
Lucy (Scarlett Johansson) blir sjanghaiet til å transportere ett eksperimentelt nytt narkotisk stoff ut fra Taiwan. Når pakken i invollene hennes sprekker, gir den ekstreme dosen henne en turboladet hjerne som gir henne krefter ikke helt ulike, for eksempel, Doctor Manhattan. Det er ikke bare fryd og gammen, så klart, gangsterene som kidnappet henne, med deres leder Mr. Jang (Min-sik Choi) i spissen, vil ha det de betaler for, men Lucys største problem er nok at hennes hjerne-superkrefter vil vokse til den grad at hun ikke er et menneske lenger, se slutten av 2001: En romodyssé, kanskje. Lucy ønsker å nå en forsker, Prof. Norman (Morgan Freeman,) for å utveksle kunnskapen som nå presser mot veggene i hjernen hennes, helst før cellene hennes faller sammen, mafiaen dissekerer henne, eller hun opphører å eksistere som et individ.
Som actionfilm er Lucy preget av noe ensidige konfrontasjoner. Lucy har, for det aller meste, for mange superkrefter til at noe mafiaen kan koke opp kan virke som noen legitime trussler, eller en spesielt nevneverdig hindring, for den slags skyld. Sånn sett skulle jeg egentlig ønske at Lucys evner var litt mer dempede, i alle fall til det punktet hvor kuler og krutt kunne være en hindring. Ikke for det, å se Johansson være umulig komptetent er ganske gøy, så jeg skal kanskje ikke klage.
Det er ikke så ofte en ser filmer hvor kunnskap, og vitenskap som metode for å skaffe kunnskap som et gode uten reservasjoner. Det er tretten på dusinet av filmer hvor moralen er en variasjon over “åh nei, hva har menneskeheten gjennom vitenskapelig hubris gjort denne gangen?” men hvor ofte ser en filmer hvor en av de sentrale temaene er at hvordan menneskehetens evne til å granske universet og oss selv med gradvis sterkere luper og forbedre våre liv ved hjelp av det vi lærer faktisk er et gode. Det kan hende dette ikke er et like viktig poeng for den jevne filmgåer som det er for meg, men jeg synes like vel det er kult å se og tenke på.
Det rareste med Lucy er kanskje hvor “artsy” den blir. Luc Besson har hatt ett par spreke ideer om hva en har lov å gjøre i en actionfilm, men det virker for det meste. Ok, det er litt snodig hvordan filmen monterer sammen scener av Lucy i sine pre-superkraftdager i en farlig situasjon, klippet sammen med bilder av jaktende geparder, og jo mindre jeg sier om filmens klimaks og diverse assosiasjoner rundt det, jo bedre for en fersk seer.