Gravity

Film er best på kino, sies det, dette er av og til sant. Klart, lyd- og bildesystemene er som regel glimrende, men det er også noe å si for muligheten til å kunne pause, spole, og ta så mye plass som man kan, noe som generelt er lettere å få til når man ser film hjemme.  Med det sagt, føler jeg at noen filmer blir mye bedre på kino. Blandt dem er dagens film, Gravity, en film om å overleve i “det siste grenseland,” fra regissør Alfonso Cuarón, skaperen av Children of Men og den tredje Harry Potter-filmen.

I Gravity følger vi Sandra Bullock og George Clooney som to astronauter som havner i trøbbel når romferga deres blir ødelagt av en sky rom-skrot, som også slår ut kommunikasjonssatelitten som lar dem kommunisere med jorden. Plottet er sinnssykt fokusert, vi følger mer eller mindre bare Sandra Bullock på hennes heseblesende tyngdekraft-frie flukt fra den nær umulige situasjonen hun befinner seg i, tenk The Grey med mindre Liam Neeson og rommets uendelige vakuum i stede for ulver. Det nærmeste filmen kommer subplot av noe slag er når vi dykker dypere i Sandra Bullocks fortid og psyke, men det virker mer som en del av hindringene som må overvinnes enn en distraksjon fra det interessante.

Filmens sylskarpe fokus, gjør den til en nesten, men bare nesten, ubehagelig intens affære. Filmen bygger spenning, ikke bare gjennom de nådeløse forholdene hovedpersonene befinner seg i, men også gjennom enkel, men effektiv karakterisering. Hovedpersonene føles veldig sympatiske, George Clooney spesielt har skrudd på storsjarmen og gjort en rolle som lett kunne vært litt irriterende. Ikke for å nedvurdere Sandra Bullocks prestasjon, for den slags skyld, hun bærer filmen gjennom store deler av akt 2 og 3, det ville overraske meg stort om hun ikke dukker opp på Oscar-shortlista i år.

Gravity er også vakker og spektakulær å se på, filmen har flere on-the-edge-of-your-seat-rombaserte stunt enn noen annen film jeg har sett, men på tross all den heseblesende actionen har filmen også stålkontroll på kameravinkler og komposisjon. Filmen har altså ikke noe shakycam å snakke om, det er faktisk rett det motsatte. Ofte er kameraføringen så rolig og kuttene så lange at en ikke merker at en er i en actionscene før faren er overhengende. Det er forøvrig ikke ofte jeg sier dette, men det er så fullstendig verdt det å se denne filmen i 3D. Jeg er ikke en spesiellt stor fan av 3D, siden det ofte er en gimmick som legger på 30kr på filmbiletten uten av publikum får mye ut av det.  Gravity, på den andre siden, har et visuelt opplegg som er laget for å få en effekt ut av 3D-en.

Alt i alt er Gravity en film jeg sliter med å uttrykke meg konstruktivt om. Opplevelsen er ikke fult ut større en summen av sine deler, men Gravity spiller såpass øvet på det emosjonelle spekteret at jeg føler det er vanskelig å fult uttrykke hva det er som får den til å trykke på så mange knapper som den gjør, i alle fall uten å spoile filmen ganske grundig. Med det sagt, er det lett en av de beste, kanskje til og med den aller beste, kinoopplevelsen jeg har hatt på kino i år, og jeg kan knapt anbefale den nok, med mindre du har ekstrem høydeskrekk og/eller agorafobi.