Jeg har en tendens til å bli sittende fast i spor når det kommer til filmer jeg skriver om på denne bloggen. Forrige uke skrev jeg om en slags komedie, og i dag skal jeg sannelig snakke om en slags komedie. Jeg kunne gjort en gimmick av det, men jeg prøver å holde gimmickene til et minimum. Skjønt, det er kanskje riktigere å kalle In Bruges en tragedie, eller i alle fall en veldig veldig mørk komedie, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
Leiemorderene Ray (Colin Farrell) og Ken (Brendan Gleeson) drar til Brugge, en liten by i Belgia, for å ligge lavt etter en jobb som ikke gikk som det skulle. Ken tar det hele som en god anledning til å drive med sightseeing i den vakre byen, mens Ray finner lite glede i Brugges gammeldagse sjarm. Litt etter litt får vi innblikk i hva de to leiemorderene, spesielt Ray, flykter fra, og hvordan en særdeles uhyggelig skjebne ikke lar seg riste av så lett.
In Bruges er, til tross for det heller grimme synopsiset, en veldig morsom film. Filmen hopper fra tragedie, til tragikomedie, til bent ut absurd situasjonskomedie, og de enkelte scenene bidrar til en mer nyansert helhet på en utrolig elegant måte. Jeg beklager om jeg høres pretensiøs ut, men det er den eneste måten jeg klarer å forklare hvordan filmen virker på. Regisør og manusforfatter Martin McDonagh forstår hvordan han skal fremprovosere følelser, og han ender opp med å lage et ganske nyansert bilde. In Bruges tipper mellom å være mest trist og mest morsom, det er nok riktigere å kalle den tragikomisk.
Ikke at McDonagh skal ha all æren for at In Bruges virker helle. Farrel og Gleeson gjør begge en særdeles god jobb. Spesielt må jeg si at Farrell gjorde ett sterkt inntrykk. Rollen han spiller krever en hel del subtilitet, og Farrell har et temmelig uttryksfullt ansikt som han virkelig får testet grensene på i løpet av filmen. Ralph Fiennes gjør også en rimelig god jobb som Harry, de to leiemorderenes sjef.
Når alt er sagt og gjort, er In Bruges en enestående kvalitet. Ikke bare er det en god film, det er sannelig ikke mange filmene som er spesielt like den. Jeg ser på det som ett godt tegn at McDonagh ikke prøvde å lage den samme filmen om igjen som film nummer to, og i stede laget Seven Psychopaths, selv om jeg mener In Bruges er en betydelig bedre film. Med det sagt, kan jeg knapt anbefale In Bruges nok. Mange av de filmene jeg ser på som mine favorittfilmer er favoritter av personlige grunner, og jeg kan lett se hvordan andre ikke ser det samme i filmene som jeg gjør, men ikke i dette tilfellet. In Bruges er et utrolig solid stykke håndverk som jeg mener burde sees av alle, skjønt det er nok best om man ikke har noe i mot litt banning.