Det er kanskje en dårlig ide å skrive om filmer basert på bøker en virkelig liker. Selv om en filmatisering er den beste den kunne være, er filmer og bøker så forskjellige medium at det kan diskuteres om en film og en bok kan gi deg den samme følelsen overhode. Jeg kan bare beklage om jeg blir litt filosofisk. John Greens Paper Towns har den effekten på meg.
Quentin (Nat Wolff) har bare en håndfull dager igjen på videregående når hans nabo og barndomsvenn Margo Roth Spiegelman (Cara Delevingne) sjanghaier ham med på en natte-hevntokt. Dagen derpå er Margo borte. Quentin prøver å spore henne opp gjennom en serie med obskure spor hun har etterlatt seg, men det spørs om Margo i det hele tatt vil bli funnet, og om jenta Quentin kjenner er den han tror hun er. Med på jakten er også Quentins bestevenner Ben (Austin Abrams) og Radar (Justice Smith,) Margos ex-BFF Lacey (Halston Sage) og etter hvert Radars kjæreste Angela (Jaz Sinclair.)
Siden jeg liker boka, er det ikke enkelt for meg å si mye om filmen uten at det begynner å blø over i diskusjoner om hvilken versjon som gjorde det best og hvordan. Det er en diskusjon for en annen post, men jeg kan si at filmen gjør en hel del ting vel så godt som boka men tar noen valg som jeg ikke helt er en fan av. Men mer om det på et senere tidspunkt.
Med det sagt, har Paper Towns mye som taler for den. Qs vennegjeng har mye personlighet og troverdig kjemi, og Delevingne gjør mye for å selge rollen som Margo. Synd hun ikke har så mye tid på skjermen, men rollen kunne knapt blitt gjort så mye større gitt hvor plottet går, så en kan kanskje ikke klage i den sammenhengen. Filmen er også heller vittig, og det er noe litt forfriskende med filmer som kan dyppe nedi eksistensialistiske kvaler og fremdeles finne litt tid til å annerkjenne at ja, bare ideen om “verdens største samling av svarte julenisser,” ganske festelig.
Jeg strides litt med meg selv om jeg skal anbefale Paper Towns eller ikke. På den ene siden er det en varm og til tider bittersøt film med flere minneverdige sekvenser og en god blanding komedie og drama. På den andre siden føles det litt som filmskaperene har valgt å ta litt brodden av en skarp og skjerpet historie, og jeg mener en kanskje får best resultater av å lese boka. Med det sagt er dette en filmblogg, og som film har jeg ikke stort å utsette på Paper Towns når du ser bort i fra visse valg i adapsjonen jeg skal diskutere mer i detalj på et eller annet tidspunkt. Kall det en forsiktig anbefaling?