Jeg hadde ikke store forhåpninger til Legofilmen. Joda, anmeldelsene var rimelig positive, men kom igjen, en film om Lego? Hvordan skal dette gå? Det hjelper ikke, så klart, at Lego, som firma, ikke virker som de har helt oversikten over hva det er som gjør lego slik en fantastisk leke i utgangspunktet. Vel, om Lego ikke helt vet hvorfor Lego er gøy, så vet folkene bak Legofilmen det definitivt, men jeg kommer selvfølgelig tilbake til det.
I Legofilmen følger vi Emmet Brickowoski (Chris Pratt,) en helt vanlig legomann, og da mener jeg helt vanlig, kjemisk rensket for oppsiktsvekkende trekk og kreativitet, “brick in the wall” om du vil. Emmets vanlige liv som byggningsarbeider blir imidlertid snudd på hode når han blir utropt som “den spesielle,” en legendarisk helt som skal redde lego-universet fra den onde President Business (Will Ferrell.) Med seg på dette eventyret han er så kritisk underkvalifisert til, har Emmet med seg den hyperkompetente WyldStyle (Elizabeth Banks,) den vise gamle Morpheus/Gandalf-analogen Vitruvius (Morgan Freeman) og Batman (Will Arnett,) ja, Batman.
Rent strukturelt er ikke plottet noe revolusjonerende, vi får de bølger og daler i dramaturgien som en forventer i et monomyte-inspirert verk, inkludert et par kanskje i overkant bokstavelige tolkninger av noen av stegene. Om det er standard, er det vel å merke godt satt sammen, og Legofilmen gjør seg selv og publikumet en stor tjeneste i at den bruker “everyman hero”-konseptet på en måte som gir mening. Emmet er en helt fordi han er villig til å prøve, ikke fordi “skjebnen,” genetikk eller gud backer ham opp, og det er et forfriskende perspektiv i disse dager.
Utenom det strukturelle, vil jeg si at Legofilmen gjør det sterkt i det at den er gjennomsyret av en forståelse av hva det er som gjør Lego gøy i utgangspunktet. Det bygges hele tiden, ting tas fra hverandre og settes sammen på spektakulære måter, og evnen til å gjøre akkurat det er dette universets versjon av magi, evt kung-fu. Ikke bare fører dette til en serie imponerende slåss/bygge-scener, det får også filmen til å handle om Lego og den grenseløse kreativiteten de er ment å tillate, i motsetning til å bare ha lego i seg.
Visuelt er filmen også ganske unik, i det at den er data-animert til å se ut som den var stop-motion-animert med legofigurer. Det tar kanskje ett par minutter å vende seg til stilen, men det blir fort sjarmerende, og om du ikke er helt med på det innen den første Matrix-inspirerte slåss/byggescenen, så vet jeg ikke hva jeg skal fortelle deg. Personlig håpte jeg på ett par Iron Man 3-inspirerte bygg-ødelegg-bygg igjen scener, og jeg tror stilen kan inspirere lignende “hadde det ikke vært kult om…”-øyeblikk hos andre seere. Det er ikke så mye ett problem som det er et godt tegn i mine øyne.
Legofilmen er en oppmuntrende på mange plan. Det er en vel-skrevet film med mye entusiasme og ferdighet, den minner i den sammenhengen om regissørenes tidligere film Det Regner Kjøttboller. En film om Lego var noe jeg ikke var klar over at jeg ville ha, men nå som jeg har sett den, er det en jeg knapt kan anbefale nok.