Jeg har et elsk/hat-forhold med årskavalkader, men jeg vil si det hjelper når det handler om temaer jeg interesserer meg for, pluss at vi ennå er en liten måned fra den interessante delen av “award season,” så la oss sette i gang.
For min del startet året sterkt. Frozen kom teknisk sett ut i 2013, men bare såvidt, og jeg fikk ikke sett den før 2014, så jeg teller den her. Det er virkelig kult å se Disney tilbake i det som best kan beskrives som storform. En stund så det ut som musehuset hadde trukket seg tilbake til en lukrativ, men lite utfordrende popnisje, men dette var langt fra tilfelle. Ikke bare er Frozen utvilsomt en Disneyfilm, men den har oppdatert normer, fortellerstil og temaer som passer med nåtiden, for ikke å snakke om å gjøre mer kule ting med ideen om hva og hvem en disneyprinsesse kan være.
Januar/februar kan være døde måneder for nye filmutgivelser, og 2014 var definitivt et slikt et for meg, så det var ikke før Captain America: The Winter Soldier kom ut at jeg fikk min neste dose kinomagi. The Winter Soldier var uventet. Jeg følte ikke noen nevneverdig begeistring for The First Avenger, selv om den var solid innenfor “ok”-spennet av filmer. Soldier var er spektakulær, tar sjanser og har nok spektakulære actionscener til å holde spenningen på topp.
2014 var et år preget av gode filmer for meg, fra de gode, Dawn of the Planet of the Apes, de helt ok, som Edge of Tomorrow, til under middels, Godzilla og Days of Future Past, men jeg var også heldig, i massive hermetegn, nok til å få med meg The Amazing Spider-Man 2. Vi snakker om en oppfølger ingen ba om, skrevet av minst en konspirasjonsteoretiker med like mye fingerfølsomhet som en skilpadde med boksehansker. Den handler om nært sagt ingenting, den gir ingenting, sier ingenting.
Sommerens store vinner var kanskje Marvels Guardians of the Galaxy. En eksplosivt fargerikt, morsom og samtidig overraskende hjertevarm space opera-type film som fikk kynikeren i meg til å bare gi opp og se frem til åresvis med hype for hva nå enn Marvel planlegger å koke opp i fremtiden. Hva kan jeg si. Den fikk meg til å følt patos for ett tre.
Høsten 2014 var, som seg hør og bør, en god tid for mer “ordentlig” film. Det tok en liten evighet før jeg fikk se Boyhood og Gone Girl, men begge fungerte utrolig godt for meg, og jeg håper at så mange av de involverte som mulig får det de fortjener når oscarene skal deles ut. Ikke at det bare var fryd og gammen, mesteparten av Lucy har i skrivende stund fordampet fra hjernen min, og Interstellar føltes like emosjonelt død som den var spektakulær.
2014 var, som sagt, et godt år for meg. Blockbusterene hadde i all hovedsak nok substans til å gjøre dem noe mer enn et fyrverkerishow og kunstfilmene var tilgjengelige nok til at jeg kan anbefale de fleste av dem uten reservasjoner. Når jeg ser på listen over oscarnominasjoner er det riktig nok mye ukjent og delvis kjent. Det kan være noe jeg innbiller meg, men jeg får for meg at det er mer siste-liten-oscarbait i år en det pleier å være, vi får se hva av det som viser seg å være bra, og håpe at 2015 også blir et godt filmår.