Arrival

Science Fiction handler gjerne om store ideer om teknologi og vitenskap og spinner fortellingene ut i fra det. De store ideen kan være innenfor hvilke som helst felt, men det er gjerne innen naturfagene. Samfunnsfagene og humaniora blir som regel bare tatt opp når filmskaperene trenger en eller annen dystopi å gripe til, men det er, som dagens film, Arrival demonstrerer, spennende steder en kan gå innen, for eksempel, lingvistikk.

Skapninger fra en annen planet har kommet. I enorme, lakrisbåt-formede farkoster svever de over en håndfull områder på jorden. Få har sett dem, og ingen har klart å kommunisere med dem.  Det er her lingvisten Louise (Amy Adams) kommer inn. Hun og fysikeren Ian (Jeremy Renner) har blitt hyret av det amerikanske forsvaret for å prøve å forstå de utenomjordiske før en krigshisser på en eller annen front starter en interplanetarisk krig. 

Det er vanskelig å si stort mer om Arrival uten å begynne å skrape av de Twilight Zone-aktige elementene i filmens siste akter, men jeg kan si at det er et par lure tvister å finne inni der. Om jeg skulle ta på meg “humørløs akademiker”-brillene mine et øyeblikk ville jeg kanskje observere at filmen kanskje tolker en lingvistisk hypotese i en litt vel spennende retning, men kortversjonen fungerer i plottet, så jeg kan ikke finne det i meg å klage for mye.

Det er mange lure løsninger Arrival, jeg liker spesielt hvor gjennomført ikke-normalt alt med romvesenene ser ut og føles. Skipene, språket, romvesenene selv er så annerledes fra hva en kan finne her på jorden. Det er den typer skapninger og geometrier en ville få beskrevet i hvileløse innskutte leddsetninger fra en Lovecraft-hovedperson med frynsete sinn. I den sammenheng er det oppmuntrende at vi ikke er ment å frykte disse skapningene, og at vi, som filmen, er ment til å se på med undring og optimisme. Jeg vet ikke om dette er et tegn i tiden, eller om jeg bare er desperat etter noe som helst som hinter til at verden ikke går til helvete.

Med det sagt har filmen et par øyeblikk hvor den ikke helt forklarte seg tilstrekkelig. Det henger mer eller mindre sammen, og den emosjonelle tilknyttingen til historien gjør mye, men jeg ser tilbake på et par scener med tanken “vent, hvordan var det ment å fungere igjen?” Det er kanskje uungåelig i en film som dypper tærne i det fortellertekniske farvannet som Arrival basker seg i mot slutten, men det kan virke distraherende om man er typen til å la seg plage av sånt.

Jeg føler jeg kan anbefale Arrival. Anbefalingen står spesielt sterkt om man er språknerd, noe jeg annerkjenner at ikke alle er, men jeg ser på det som heller sannsynlig at nær alle fans av smart Sci-Fi kan nok finne en film å like i den.